---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
9. verk: Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique»)
(1893)
---
Først og fremst er Pjotr Tsjajkovskij er en fantastisk forteller og instrumentator, sier bratsjist og musikkskribent Nora Taksdal, medlem av juryen for orkesterverkkåringen i Morgenbladet.
– Tsjajkovskij får hele orkesteret til å skinne. Og det er bare å høre på ballettene, for eksempel Nøtteknekkeren, hvordan han fremviser en enorm evne til både å fortelle og karakterisere. Og så har han en helt spesiell teft for å lage de vakreste melodier.
Stort og mørkt. Juryen plukket ut Tsjajkovskijs 6. symfoni, ofte kalt «Pathétique», i løpet av arbeidet. Og det er en virkelig søyle i musikkhistorien, fastslår Taksdal:
– Dette er en symfoni med et veldig spenn i seg, men det som slår meg først og mest er mørket i den. Altså: Den er mørkt instrumentert, når strykerne kommer, er det først med kontrabassene, celloene og bratsjene, uten fiolinene. Men senere blir det mye mer variert, ikke minst når de lysere treblåserne kommer inn.
– Den første satsen virker viktig, med sine nær 20 minutter?
– Det er en enorm sats på alle måter. Og den mørke atmosfæren i den, den kommer tilbake i fjerde – og siste – sats. Faktisk er det masse eksempler på folk som klapper for tidlig i satsen – men så kommer det altså nesten en gravmarsj helt til slutt.
I tillegg har jo russerne dette mørke, mørke som vi også finner i symfonien.
— Nora Taksdal
Koleramysteriet. Flere enn publikummere har reagert på den sorgtunge avslutningen. Orkestre i Sovjet-epoken skal ha byttet om på de to siste satsene, fordi en optimistisk slutt var mer i pakt med sosialrealistiske kunstprinsipper. Men også det at Tsjajkovskij kalte den fjerde satsen for adagio lamentoso, «sørgende adagio», bidro til en feber av spekulasjoner.
– Det er mange gåter rundt symfonien og rundt Tsjajkovskijs endelikt, som faktisk inntraff bare ni dager etter at han selv dirigerte førsteoppførelsen i St. Petersburg i 1893. Han fikk kolera, hvilket var pussig i seg selv – hans mor hadde dødd av det samme i 1854, da han bare var 14 og hadde vært skilt fra henne i flere år på grunn av skolegang. Det hang over ham som en livslang sorg. Så ble kolera altså også hans egen død.
Det har vært foreslått en rekke forklaringer på hvordan Tsjajkovskij fikk i seg kolerabakterier, forteller Taksdal:
– For eksempel ble det snakket mye om at Tsjajkovskij hadde litt for tett kontakt med homofile kretser rundt tsarhoffet, og derfor ble tvunget til å drikke kolerainfisert vann. Jeg snakket om dette med den russiske dirigenten Vladimir Jurovskij, som har arbeidet med Oslofilharmonien ved flere anledninger. Han sier at heller ikke i Russland er det noen som egentlig vet. Blant teoriene er også at Tsjajkovskij drakk koleravannet med velberådd hu, at han altså begikk selvmord. Men igjen: Mens noen hevder at han var fryktelig deprimert, sier andre at det absolutt ikke stemmer, at han tvert imot var en fornøyd mann på den absolutte høyden av sin karriere og popularitet, og absolutt ikke ville tatt livet av seg.
Taksdal sier hun at hun ikke er sikker på om slike spekulasjoner egentlig har så veldig mye for seg. Men de skyldes komponistens format og viktighet:
– All interessen kommer jo av det tragiske ved at Tsjajkovskij døde. Ikke bare var han den første russiske komponisten som virkelig slo igjennom internasjonalt og fikk en stor tilhørerskare over hele verden, i 1893 var han også en fortsatt relativt ung komponist på 53 år, som kunne bringe kunsten videre, noe han jo nettopp også gjør i den sjette symfonien. Særlig med den siste satsen, som faktisk gir symfonikunsten en ny dimensjon: en personlig og subjektiv avslutning.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Det russiske mørket. Det har vært en århundrelang diskusjon om «hvor russisk» Tsjajkovskij var. Taksdal rister litt på hodet:
– Huff. Da sier jeg som min gamle farmor: «Eg meiner ingen ting». For hva skal man si? Det er flott med engasjement rundt musikken, men det å skulle sitte der og sette ord på ting og debattere dem? Jeg er glad jeg ikke er akademiker!
– Men likevel?
– Vel, det er jo faktisk et nasjonalt preg på den sjette symfonien, siden Tsjajkovskij tydelig bruker russisk folkemusikk her. I tillegg har jo russerne dette mørke, mørke som vi også finner i symfonien. Og med mørke her tenker jeg ikke bare på lynne, men på den konkrete døden og undertrykkelsen som russerne var omgitt av, både personlig og samfunnsmessig, og som jo blir så veldig tydelig hos Sjostakovitsj senere. Generelt har jo det vært Russland: En livsfarlig stat i et mytisk og nesten hellig Moderland.
Tidligere i serien:
[ Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786) ]
[ Mozarts symfoni nr. 40 (1788) ]
[ Joseph Haydns Skapelsen (1798) ]
[ Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804) ]
[ Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839) ]
[ Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859) ]