Kultur

På gråten med Mozart

Mozarts symfoni nummer 40 er blitt stående som symbolet på vestlig kunstmusikk, mener pianist og jurymedlem Leif Ove Andsnes.

---

KÅR EN KLASSIKER

---

Like før jul kunne man se en verdenskjent pianist på gråten i Bogstadveien i Oslo.

Det Leif Ove Andsnes gikk og tenkte på, var Mozarts symfoni nummer 40, det andre utvalgte orkesterverket i Morgenbladets kåring av verdens tyve viktigste.

– Jeg hørte det inni meg, og det gjorde nesten at tårene begynte å strømme, sier Andsnes.

– Mozarts musikk er dypt menneskelig. Det er som om hver av gestene i musikken er menneskelige gester. De kan være alt fra teatralske til helt intime sødmefulle. Mange opplever Mozarts musikk som erotisk. Det kan jeg godt forstå. Alt er erfart. Det berører veldig.

Rastløs begynnelse. Du har garantert hørt Mozarts symfoni nummer 40, som ble hans nest siste. Den ble skrevet i juli i 1788, i det som ble en ekstremt produktiv sommer for den østerrikske komponisten. I løpet av noen uker skrev Mozart tre av sine mest kjente symfonier. Åpningen på den førtiende er antagelig et av de mest kjente temaene fra hele den klassiske musikkhistorien.

– Symfoniens start er et mirakel, sier Andsnes, som mener verket utvidet horisonten for hva som var mulig innenfor en symfoni.

– Vanligvis begynte symfonier med et eller annet statement av fanfareaktig karakter. En introduksjon eller en stor gest, mens her begynner musikken som om vi er midt i noe. Med én gang er vi inne i en vemodig og rastløs melodi. Etter å ha hørt symfonien flere tusen ganger, gir den meg fortsatt gåsehud.

Symfoniens start er et mirakel.

—   Leif Ove Andsnes

Symfonien ble skrevet for et mindre orkester, som var vanlig på den tiden. De musikerne man hadde råd til ble rekruttert. Symfonien har en besetning på ti-tolv blåsere, pauker og strykere.

– Hvis du går femti år frem i tid, til de store romantiske komponistene, var det gjerne åtti-nitti musikere på scenen. Den wienerklassiske musikken, som Mozart kan plasseres i, har en gjennomsiktighet i klangen. Man hører alle stemmene så tydelig. Det kan være en stor utfordring. Det må spilles godt. Det er ingenting å gjemme seg bak, sier Andsnes, som synes symfonien er så «lysende» at den aldri kan spilles godt nok.

Frem til andre verdenskrig var Mozarts musikk litt undervurdert, fortsetter Andsnes.

– Noen verk var ikonverk, resten avfeid som litt for lette og overflatiske. Man skjønte ikke helt naturen i dem, tror jeg. Mozarts g-moll (som symfoni nummer 40 gjerne kalles) har likevel vært et av verkene som har gått gjennom alle periodene som et ikonverk. Man kan også se det som en begynnelse på romantikken. Det er så fullt av subjektive betroelser innenfor en objektiv ramme, og dette tror jeg var noe som berørte lyttere og komponister utover på 1800-tallet.

Symfonien er i g-moll, som gjerne forbindes med melankoli og drama, men det Andsnes setter pris på i symfoni nummer 40, er tvetydigheten. Livligheten ved siden av vemodigheten. Den sensuelle, myke andresatsen. Den dansende tredjesatsen. De plutselige uttrykkene for sinne, som var uvanlig i musikken på den tiden. Den anarkistiske slutten.

– Stykket har så mange lag i seg. Det er noe av det som gjør Mozarts musikk så fantastisk.

Da jeg kom i tenårene og begynte å studere, ble det vanskelig med Mozart.

—   Leif Ove Andsnes

Bautaen. De siste femti-seksti-sytti årene har Mozarts anseelse vokst.

– Men Mozarts førtiende har stått som en bauta hele veien. Den er blitt stående som symbolet på den vestlige kunstmusikken.

Som vidunderbarnet han var, ble Mozart slept rundt av faren for å spille for hoff og sosietet. Da han var 12 år, hadde Salzburg-fødte Mozart allerede reist rundt i Østerrike, Tyskland og Italia, og fått et stort tilfang av impulser.

– Dette finnes i musikken hans, det er integrert i hans enorme vokabular. Hvis du sammenligner Mozarts musikk med mye av musikken på den tiden, er det nesten som at den andre musikken står stille. Det skjer så mye hos Mozart. Det bobler.

Egentlig er det ganske typisk for Mozart at hans tre siste symfonier trillet ut på noen produktive sommeruker, mener Andsnes.

– Livligheten i musikken sier kanskje noe om at han var manisk. Den enorme hurtigheten han skrev med, stammer kanskje fra dette. Og det var på slutten av livet, det er liksom ingen tvil, det er et mesterskap, det må ha vært en utrolig følelse for ham å være så sikker. Var det ikke Picasso som sa, «jeg leter ikke, jeg finner»? Og det er litt den følelsen jeg får av Mozart på slutten. Han trenger ikke lete.

Ikke ungdomsmusikk. Andsnes har likt Mozarts førtiende siden han var to år. Foreldrene hadde en LP der Mozarts 41. symfoni, om guden Jupiter, var på den ene siden, og Mozarts symfoni nummer 40 var på den andre. Nummer 41 hadde en tegning av et mannshode, Jupiter, og da lille Andsnes ville høre dette stykket, sa han at han ville høre på «mannen». Men da han ville høre symfoni nummer 40, sa han at han ville høre «musikk».

– Da jeg kom i tenårene og begynte å studere, ble det vanskelig med Mozart. Da ville jeg ha musikk som var mer åpenbart fysisk og subjektiv romantisk. Så kom jeg mer og mer tilbake til Mozart. Nå er jeg ikke i tvil om at han vil forfølge meg og holde meg i hånden hele livet. Jeg tror det er en typisk reise for en del. At Mozart er en komponist for barndommen – og for litt senere, når man har reflektert litt.

Mer fra Kultur