---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
5. verk: Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839).
---
Egentlig var det ganske heldig at Hector Berlioz (1803–1869) i det hele tatt var i live da han fikk ferdig sin «dramatiske symfoni» Romeo et Juliette i 1839. Ni år tidligere hadde julirevolusjonen funnet sted i Paris, og den da 26 år gamle franskmannen ferdigstilte en kantate akkompagnert av plystring av kuler og innslag i veggen utenfor, før han selv grep en pistol og bega seg ut i Paris' gater.
Og ikke bare det, i 1831 fikk han beskjed fra sin tilkommende svigermor om at hennes datter likevel ikke ville gifte seg med ham, men med en rik pianofabrikant. Berlioz pakket igjen pistolene og satte av sted fra Roma mot Paris for å ta livet av begge de nyforlovede, den grumme moder – og seg selv. Men da han kom til Genova, angret han.
Fra medisin til musikk. «Sturm und Drang» lå i tiden, definert som «oppildnende handling og sterke følelser i enkeltmenneskets samfunnsstrid», og Berlioz' liv er som en lærebok i dette romantikkens ypperste prinsipp.
Ikke bare var den unge Hector oppildnet av revolusjonen, han var enkeltmennesket «utenfra»: som sønn av en landsens lege ble han sendt fra Grenoble-området til Paris for å følge i farens fotspor. Men tro mot romantikkens forskrift ble han trukket ustoppelig mot musikken – og etter at han opplevde Christoph Willibald Glucks opera Iphigénie en Tauride var det ingen vei tilbake: Han avbrøt medisinstudiene, til foreldrenes fortvilelse, og begynte på musikkonservatoriet.
Dyrkelsen av Gluck fikk selskap av en nesten enda dypere kjærlighet til Ludwig van Beethoven – og til kvinner, den ene etter (eller samtidig med) den andre – ikke minst forfulgte Berlioz stjerneskuespillerinnen Harriet Smithson til hun giftet seg med ham. Men da de hadde vært gift noen år og hadde fått sønnen Louis, falt øynene hans på operasangerinnen Marie Recio. Akk ja.
Paganini kastet seg på sine knær og lovte komponisten 20 000 francs om han bare ville fortsette å lage sin vidunderlige kunst.
Håpløs kjærlighet. Selvsagt måtte denne urromantiske skikkelsen la seg fascinere av kulturhistoriens romantisk-tragiske høydepunkt: William Shakespeares Romeo og Julie. Men det var ikke det første storverket Berlioz sto bak. Han hadde et stort gjennombrudd med Symphonie fantastique i 1830, et verk som beskriver sinnsbevegelsene til en kunstner som har tatt gift på grunn av en håpløs, ugjengjeldt kjærlighet. Senere på 1830-tallet kom også det store rekviemet Grande messe des morts. Kjærlighet og død!
Hele tiden spøkte Romeo og Julie i Berlioz' hode – det hadde det gjort siden han så stykket i 1827 (med den ovennevnte Smithson som Julie, selvsagt). Og i 1838 ville lykken ha det til at fiolinvirtuosen over alle, Niccolò Paganini, var til stede ved en oppføring av Berlioz' Lord Byron-inspirerte Harold en Italie. Etterpå kastet Paganini seg på sine knær og lovet komponisten 20 000 francs om han bare ville fortsette å lage sin vidunderlige kunst.
Slik ble Romeo et Juliette endelig til. Og fordi Berlioz – igjen på romantikkens vis – ville finne en ny og egen måte å fremstille historien på, valgte han igjen å skrive en dramatisk symfoni; operaer rundt temaet var gjort før, av Benda, Zingarelli og Vaccai.
Selvsagt var det skrevet en symfoni med solostemmer, kor og orkester før, Beethovens niende fra 1824. Og sammenligningene med nettopp Beethovens niende er mange. Men Berlioz visste hva han gjorde. Han skrev bevisst et verk som ikke bare krevde et orkester på 100 og like mange i koret, men som også skulle være – i hans egne ord – «svært vanskelig å fremføre, hvor problemene formmessig og stilmessig bare løses ved lang og tålmodig innøvning, prikkfritt dirigert – med førsteklasses musikere, sangere og dirigent som alle spiller som kunne de stykket utenat.» Bare slik kunne hans verk stå trygt ved siden av den store forgjengeren.
---
Kåringen
---
«Tårer fra himmelen». Verket viser mange sider av Berlioz' geni. Det er veksling mellom stemmer, kor og rent orkester, nesten programmatisk karakteriseres alvedronningen Mab med en scherzo som avslutter annen akt, rett etter Berlioz' egen favorittdel av stykket: Adagioen som er de elskendes ordløse kjærlighet.
Og så er det den store finalen. Igjen som hos Beethoven, strukturert rundt stemmer og kor: Her er sorgen, selvbebreidelsene, forsoningen og enigheten om ikke å stride mot kjærligheten, en håndfull sider i dramaet, men en full fjerdedel hos Berlioz, hvor han bygger stemningen rundt setninger som «Tårer fra himmelen! Våre sjeler er forandret» og «venner, vi er venner for livet».
Ekkoet klinger fra Beethovens eget tillegg til Friedrich Schillers «Ode til gleden» – «alle mennesker blir brødre».
Mellom Beethoven og Wagner. Blant Romeo et Juliettes største beundrere var den unge tyskeren Richard Wagner – så er da også symfonien av flere betegnet som bindeleddet mellom Beethoven og Wagner, en unik og velfortjent æresplass i musikkhistorien.
Wagner sa det kanskje best selv, i en artikkel fra 1841: «Hector Berlioz er den aller mest bestemte fiende av alt som er banalt, lavmål og trivielt.»
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)