Annonse
00:00 - 03. februar 2017

Renest, vakrest, edlest

Juryens første valg er klart – det ble Mozart. Velkommen til vår musikalske vårføljetong.

Annonse

KÅR EN KLASSIKER

  • En jury på fem personer har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre.
  • De kommende 20 ukene presenterer vi dem i kronologisk rekkefølge.
  • Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien
  • UKENS VERK: Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791): Klaverkonsert nummer 23 i A-dur (1786)

Byen er Wien, hovedstad i det gigantiske, multinasjonale tysk-romerske keiserriket. Året er 1786. Den tidligere barnestjernen Wolfgang Amadeus Mozart livnærer seg som frilanskomponist av bestillingsverk, pianolærer for byens aller ypperste overklasse, og som konsertpianist. Han er 30 år gammel og har fem år igjen av sitt korte, men enormt produktive liv.

Her starter vårens føljetong i Morgenbladet – resultatet av et enkelt spørsmål, som fort viste seg å være temmelig knudrete: Hva er de 20 viktigste orkesterverkene i historien? I samarbeid med Oslo-Filharmonien ba vi fem fremragende fagfolk diskutere seg frem til – ikke en fasit, men et svar de alle kunne stå for. I hvert fall der og da.

De fem er Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien, Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker, Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret, Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering ved Norges musikkhøgskole.

 

La oss snakke om det. «De viktigste» ble i løpet av diskusjonen definert til «verkene alle burde høre». Fordi de er nyskapende, fordi de har påvirket mange, fordi de sier noe unikt om hva det er å være menneske, eller alle disse, eller fordi alle rett og slett var enige om at dette må med. Frem til sommeren presenterer vi ett av dem hver uke.

– Når jeg lyttet til juryens refleksjoner om deres opplevelser av kvalitet, så begynte jeg å tenke på musikken de snakket om på en annen måte, sier Oslo-Filharmoniens direktør Ingrid Røynesdal.

– Slik refleksjon og slike samtaler gir nettopp mulighet til å utfordre sin egen smak og kunnskap, både sine kjærlighetsbarn og det motsatte. Det er fruktbart. Poenget er ikke å lage den definitive listen, men å sette i gang nysgjerrighet, tankeprosesser og refleksjon. På denne måten kan man få kalibrert sin egen smak og få erkjennelser man ikke nødvendigvis får ved bare å gå på konsert.

– Jeg har sittet og hørt juryen diskutere i to omganger, og bare det å lytte til hvor mye musikk betyr for dem og hvordan de virkelig kjempet og argumenterte for de kvalitetene som de holdt aller høyest, var helt rørende.

 

Det er færre noter enn i mye annen musikk, men dette enkle er ofte det aller vanskeligste.

Ingrid Røynesdal

Hva med Bach? Listen starter altså i 1786. Det er en lang generasjon etter dødsfallet til en av musikkens ubestridte kjemper, Johann Sebastian Bach (1685–1750). Så hvorfor tok ikke juryen med noe av ham? Vel, de diskuterte lenge om Bachs Matteuspasjon (1727/29) burde være med. Til slutt var det ikke definisjonen av viktighet som ble avgjørende, men definisjonen av et orkesterverk.

Pasjonen er skrevet for å fremføres i kirken på langfredag, som del av den religiøse riten. Slik sett er den en liturgisk handling, ikke et kunstverk i moderne forstand, argumenterte historikeren Erling Sandmo.

– Det blir som å si at oblat er en av de 20 viktigste matvarene, konkluderte han, ikke akkurat gravalvorlig.

 

Special for you. Trolig var den virtuose pianisten Mozart selv solist ved de første fremføringene av sin egen klaverkonsert i A-dur, nummer 23 av totalt 29 han skrev.

Orkesteret besto av to fagotter, to horn, fløyte og strykere – og i stedet for oboer, som ville vært standard på denne tiden, har Mozart skrevet inn to klarinetter, en ny oppfinnelse. Han dropper pauker og trompeter. Helheten blir som en intim konversasjon mellom solisten og de andre musikerne, snarere enn en bombastisk enetale med orkesteret som heiagjeng. I moderne innspillinger varer de tre satsene i drøyt 25 minutter til sammen.

– Jeg skjønner veldig godt at dette er et verk som juryen har trukket frem. Den føles som den reneste og edleste av alle klaverkonserter, sier Ingrid Røynesdal, som selv er pianist.

– Den er så godt skrevet for akkurat det instrumentet. Særlig annensatsen er noe av det vakreste som er skrevet, men prøv å synge den – det fungerer ikke, sier hun og demonstrerer ved å nynne litt av melodien.

Og ganske riktig: Det låter betydelig bedre på piano.

– Er den vanskelig å spille?

– Mozart er alltid vanskelig. Det er færre noter enn i mye annen musikk, men dette enkle er ofte det aller vanskeligste, fordi man må lykkes med det subtile i tolkningene for at musikken skal få frem det virkelig edle. Det er ikke uten grunn at Mozart ofte er prøvespill- og konkurranserepertoar, fordi det nettopp er så avslørende hva som ikke fungerer.

Mozart skrev fem klaverkonserter i 1785–86, nummer 20–24. I 1786 skrev han også sin 38. symfoni, kjent som Praha-symfonien, og Figaros bryllup, som er en bauta i operahistorien. Røynesdal mener dette var «en gullperiode i Mozarts liv».

– Disse konsertene er noe av det mest fantastiske i hele pianolitteraturen, og samtidig skriver han altså en helt ufattelig god opera, sier hun.

– Man kan alltid diskutere hvilke av 20, 23 og 24 som er aller flottest, men mange holder en knapp på denne, særlig på grunn av andresatsen. Men det er pur kvalitet gjennom hele konserten.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.