Musikk

Tristan! Isolde!

Selv den uskolerte lytter kan ha stort utbytte av Richard Wagners kjærlighetsdrama.

---

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

6. verk: Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859).

---

Man trenger ikke å kjenne den litt kronglete intrigen eller bakgrunnshistoriens irrganger for å sette pris på Richard Wagners Tristan og Isolde (1859). Den fire timer lange operaen lar seg enkelt nok oppsummere: I første akt forelsker Tristan og Isolde seg, i andre akt får de sin kjærlighetsnatt, og i tredje akt dør de. Brutt ned slik – til sitt harde grunnfjell av kjærlighet og død – blir det irrelevant for opplevelsen av operaen at følelsene mellom Tristan og Isolde skyldes en magisk drikk, eller at Wagner trenger fire andre navngitte rollefigurer og en liten skare av statister for at de to elskende skal kunne gå til grunne i hverandres armer.

Selv om librettoen sier noe annet, er det ikke helt urimelig å hevde at Tristan og Isolde er en opera med bare tre roller, eller kanskje til og med en treenighet av roller, der alle både er selvstendige og avhengige av hverandre: Tristan, Isolde – og musikken selv. Helt fra forspillet lever Wagners toner sitt eget, omskiftende liv, både i og utenfor det kjærlighetsblinde paret, liksom en kappe som i det ene øyeblikket omslutter rollefigurene i et tettvevd musikalsk stoff, og i det neste rives åpen for å blotte følelsene som raser i dem. Når Isolde i siste akt synker død sammen over Tristans lik, dør musikken med henne.

Overgivelse og ekstase. Siden operaens tilblivelse har det blitt spilt brønnedyp med blekk – av intellektuelle som Friedrich Nietzsche og Thomas Mann i tillegg til generasjoner av musikkforskere og komponister – i forsøket på å forstå nøyaktig hva det er som foregår mellom Tristan og Isolde. Er Tristan bare én i rekken av dødslengtende Wagner-helter, eller er det en særlig form for schopenhauersk pessimisme som er styrende her? Er Tristan og Isolde et metafysisk drama, eller snarere en storstilt, freudiansk kollisjon mellom Eros og Thanatos?

For den interesserte, men uskolerte lytter av i dag (som undertegnede) holder det lenge med den korte utvekslingen mellom Tristan og Isolde rett etter at de i første akt har drukket kjærlighetsdrikken – en utveksling som varieres i senere nøkkelscener, deriblant i sluttscenen – for å la seg henføre av fortellingen. «Isolde!», roper Tristan, «Tristan!», svarer Isolde i mangebunnede replikker av krav, overgivelse og ekstase. Det eneste replikkene ikke rommer er kompromisser. Herfra og ut er Tristan og Isoldes verden innskrenket til bare to absolutter, hverandre, alt annet er likegyldig.

---

Kåringen

---

Tristan-akkorden. Selv om fortellingen i Tristan og Isolde har mytens fortidighet og skjebnetunge strenghet, åpner Wagners musikk seg mot landskaper som var nye og fremmede for sin tid. Tristan og Isoldes innflytelse på senere klassisk musikk har vært enorm, og det er ikke uvanlig å hevde at Wagner her foretar den første bevegelsen bort fra det tradisjonelle tonale systemet.

Wagners åpning av musikken mot ukjente horisonter lar seg høre allerede i begynnelsen av forspillet, i den såkalte Tristan-akkorden. Litt forenklet dreier det seg om en akkord som, i denne sammenhengen, er harmonisk flertydig. Det er ikke gitt hvordan den skal tolkes og løses opp, noe som antyder et uendelig melodisk forløp og en musikk som ikke vil falle til ro i sin tids musikalske konvensjoner. Med dette grepet – som tøyer den tradisjonelle tonaliteten til det ytterste – etablerer Wagner en dramatisk spenning som skal løpe igjennom hele operaen og ikke finne forløsning før enn i den aller siste scenen, i Isoldes berømte Liebestod, hennes kjærlighetsdød.

Langt etterliv. Tristan og Isolde har ikke bare utøvd sin kunstneriske makt på senere komponister, verket har også engasjert kunstnere utenfor musikkens domene. De franske symbolistiske poetene var særlig opptatt av billedspråket i librettoen, og Marcel Proust refererer til Tristan og Isolde gjennom hele romansyklusen På sporet av den tapte tid (1913 - 27). Da Luis Buñuel på 1960-tallet la musikk til den surrealistiske filmklassikeren Den andalusiske hund (1928), valgte han utdrag fra Isoldes kjærlighetsdød (og to argentinske tangoer).

Den mest omfattende mottakelsen av Tristan og Isolde fra en enkeltkunstner av i dag utenfor musikernes rekker er kanskje likevel Lars von Triers Melancholia (2011). Filmen åpner med sin egen visuelle ouverture tonesatt av det lengselsfulle forspillet, og kan ses som en variasjon over Wagners operafortelling. Hos von Trier ligger ikke den overskridende undergangen i den altoppslukende kjærligheten – filmens hovedperson Justine går lei av ektemannen allerede under bryllupsfeiringen – men bokstavelig talt i undergangen. Isolde hengir seg til kjærligheten og universets verdenspust, mens det trengs en interplanetarisk kollisjon for å rykke Justine ut av det trivielles sløvhet.

Tidligere i serien: 

Mer fra Musikk