Annonse
00:00 - 24. februar 2017

Først av de største

Beethovens tredje symfoni brøt alle regler for størrelse og ambisjoner.

Annonse

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

4. verk: Ludwig van Beethoven 
Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)

I likhet med andre store menn, som Napoleon Bonaparte og Georg Hegel, var også Ludwig van Beethoven ganske liten. Felles for Hegel og Beethoven var at de begge i kortere eller lengre perioder næret en viss beundring for nettopp Napoleon. 13. oktober 1806 kom keiseren til Jena, der Hegel var professor i filosofi, og i et brev til en venn skrev han: «Jeg så keiseren – denne verdensånden – ri ut av byen for å rekognosere. Det er en fantastisk opplevelse å se et slikt individ, til hest, som konsentrerer seg om ett punkt: å strekke seg utover verden og dominere den».

Beethoven hadde på den tiden latt all beundring for Napoleon fare. På en håndskrevet utgave av hans tredje symfoni, ferdigskrevet våren 1804, er en setning klusset ut med noen ganske aggressive blekkstreker: «Intitolata Bonaparte» («Titulert Bonaparte»).

I Napoleon så Beethoven, som ofte opplevde stengte dører fordi han ikke var av adelig slekt, en personifisering av de demokratiske og antimonarkistiske idealene til den franske revolusjonen. Napoleon lot seg imidlertid krone til keiser i mai 1804, og da Beethoven fikk beskjeden, skal han ha blitt rasende og sagt: «Så er heller ikke han noe annet enn en vanlig dødelig. Nå vil også han tråkke på menneskenes rettigheter og bare bry seg om egne ambisjoner; nå vil også han tro at han er overlegen alle andre og bli en tyrann.» Symfonien fikk en ny tittel – Sinfonia Eroica – med den syrlige undertittelen «Composta per festeggiare il sovvenire di un grande uomo» («Komponert for å feire minnet av en stor mann»). Så hva slags symfoni er nå dette?

 

KÅRINGEN

  • Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
  • Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien. Les alle tekstene på morgenbladet.no. 

Radikal retning. Beethoven, født i Bonn i 1770, hadde reist til Wien som 21-åring for å studere med Joseph Haydn og andre wienerklassikere. Etter å ha mestret tidens stil og fått god omtale for de første stykkene sine, begynte han å snakke om en ny retning. Var det tilfeldig at det skjedde samtidig med en eksistensiell krise da han oppdaget at han var iferd med å bli døv? Eller var det noe med tidens ånd, den franske revolusjonen, Bonaparte og alt dette, som fikk ham til å tenke at de gamle formatene hadde begynt å samle støv? Om dette vet vi ingenting.

Det vi vet, er at han høsten 1802 skrev et følelsesladd testamente der han avslørte at han hadde vurdert å ta livet seg da han forsto at det ikke fantes en kur mot døvheten, men at han hadde latt være på grunn av kunsten, og at Eroica innebærer en drastisk stilforandring.

Symfonien var så ny og radikal at mange av musikerne skal ha vært usikre på hvordan den skulle spilles. En av utfordringene er stedet der valthornet introduserer et nytt tema mens to fioliner fremdeles er opptatt med det forrige. En av Beethovens elever sa: «Den pokkers valthornisten. Kan han ikke telle? Det lød forferdelig feil». Beethoven skal ha gitt eleven et mannevondt blikk og brukt lang tid på å tilgi ham. Detaljen ble «korrigert» i fremføringer og på noteark i lang tid utover 1800-tallet. Til og med Richard Wagner syntes den var så forstyrrende at han justerte den.

Det mest radikale ved Sinfonia Eroica er imidlertid selve lengden – omtrent dobbelt så lang som symfoniene før den – og de store ambisjonene den rommer.

 

Mottagelsen. En anmelder i Allgemeine Musikalische Zeitung skrev at Eroica var «en modig, vill fantasi, overdrevent lang og ekstremt vanskelig å fremføre. Den mangler ikke slående eller vakre sekvenser der kraften og talentet til komponisten er åpenbart; på den andre siden fortaper verket seg ofte i ren forvirring».

Da symfonien hadde premiere i Theater an der Wien skal en i salen ha ropt: «Jeg betaler gjerne enda en kreuzer om den bare vil ta slutt». «De som er imot den», skrev en Georg Griesinger, «synes at den ikke kan begrense seg; de misliker opphopningen av kolossale ideer».

Hvilke ideer? Ingen andre symfonier av Beet­hoven har vært gjenstand for like mange tolkninger som Eroica. Mange har lagt vekt på det såkalt heroiske ved musikken. Men der frankerne har lagt vekt på den opprinnelige dediseringen til Napoleon, har tyskerne – særlig etter at keiseren angrep både Bonn og Wien – hevdet det heroiske ved komponisten og musikken i seg selv. Wagner skrev: «Eroica skildrer ikke gjerningene til en spesiell helt, men er i seg selv heroisk. Beethoven oppnådde det samme som Bonaparte oppnådde på de italienske slettene».

 

Romantikken. Andre hevder at Eroica er inspirert av naturen, ved å påvise at den e-mollen som både første, tredje og fjerde sats ligger i, er det toneleiet Beethoven reserverte for intime, lyriske og folketoneaktige komposisjoner. «Trompet og trommer»-tonene til Beethoven var c-moll og d-moll. Det pekes også på 1802-testamentet, der Beethoven fortapte seg i naturmystikk, og at e-mollsatsene preges av landlige danserytmer som pastoral, siciliano og teutsche – ikke veldig heroisk, blir det sagt.

Her kan det være greit å bli påminnet det dirigenten Arturo Toscanini sa: «For noen er det Napoleon, for noen er det en filosofisk kamp, for meg er det allegro con brio.»

Sinfonia Eroica er uansett – om den handler om naturen, hærføreren eller den geniale komponisten – et viktig steg på veien fra 1700-tallets klassisisme til det romantiske idealet om symfonien som et ekspressivt og personlig uttrykk.

 

Kilder: Stephen Rumph: Beethoven after Napoleon; Renee McCachren: «Eroica 1803»; beethovenseroica.com.

 

Tidligere i serien: 

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)

Mozarts symfoni nr. 40 (1788)

Joseph Haydns Skapelsen (1798)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.