00:00 - 14. desember 2018

Internasjonalisering nå!

For lite internasjonalisering beskytter middelmådig norsk forskning, til skade for det norske samfunnet.

Internasjonaliseringen av norsk akademia, både når det gjelder internasjonal rekruttering og fokus på forskning i høyt rangerte internasjonale tidsskrift, har avfødt anklager om « tankeløs internasjonalisering ». Kritikerne frykter en svekkelse av kunnskap om særnorske forhold. Perspektivet resonnerer blant dem som vil bevare «det norske» ved universitetene, som Asle Toje i en kronikk i Morgenbladet.

Vi er uenige i at internasjonaliseringen av norsk akademia har gått for langt. I tillegg til å sette parenteser rundt Norges bidrag til generell kunnskapsutvikling, bygger det «nasjonale perspektivet» på uklare, eller gale, premisser: det er ingen motsetning mellom å studere norske forhold og internasjonal publisering, man kan publisere på engelsk og formidle på norsk, og så videre. Enda viktigere, perspektivet er blindt for ulempene ved for lite internasjonalisering. Med utgangspunkt i samfunnsvitenskapen vil vi peke på tre uheldige utfall:

1. Forskningskvalitet. Forskning er drivstoffet til utdanningssystemet og grunnlaget for formidling. Hvis kvaliteten på forskningen er lav, blir kvaliteten på det som formidles lav, uavhengig av formidlingsevne. «Samfunnsnyttig forskning» fordrer høy forskningskvalitet. Gapet mellom god og dårlig forskning er stort. Norsk samfunnsforskning inneholder mye av begge deler.

Men, vi tror at kvaliteten, generelt, går i riktig retning, og at en viktig årsak er at flere norske forskere fokuserer på publisering i gode internasjonale tidsskrift. Her blir forskningen kritisk gjennomgått av verdens fremste eksperter.

Prosessen bidrar til kvalitetsheving. Ni av ti artikler refuseres ofte i de beste tidsskriftene. Nåløyet er trangt, kommentarene harde, og kvaliteten på det som passerer – etter flere runder med revisjoner – som regel høy. Dette disiplinerer forskere til å lese seg opp på tidligere forskning, diskutere motargumenter, bruke velegnede metoder, og utsette funn for grundige tester. Med innbyggertall som en amerikansk storby, kan ikke Norge ha mange eksperter i forskningsfronten på alle felt. Kvalitetskontrollen på norskspråklige publiseringer blir derfor sjelden like god.

Perspektivet resonnerer blant dem som vil bevare «det norske» ved universitetene.

2. Internrekruttering. Forskere, som andre, danner nettverk, og omgir seg gjerne med gamle kjente. Dette kan lede til homogene miljøer og rekruttering som prioriterer «innsidere». I tillegg til diskriminering, kan dette kollidere med hensyn som rekruttering av den beste forskeren/underviseren. Internrekruttering – gjerne tilslørt av krav om norskferdigheter ved ansettelse eller fokus på et snevert tema som interne kandidater «tilfeldigvis» jobber på – er (fortsatt) et problem for mange norske miljøer.

I et lite land der «alle kjenner alle», er internasjonal konkurranse ekstra viktig. Noen ganger er den interne, norske forskeren best, og bør ansettes. Men forskningstalent er ujevnt fordelt. Jo snevrere fagfeltet er, jo viktigere er det å hente inn den fremste eksperten – det være seg fra Kina eller USA – heller enn den beste blant de fem forskerne som bor i Norge og snakker norsk.

3. Gjengrodde stier. Fagfronten og verden forandrer seg, men forskere kan være konservative. I et lite land kan enkeltpersoner og små miljøer utøve stor innflytelse på hva neste generasjon leser på pensum og forsker videre på. Hvis tanker om at tradisjonelle teorier og metoder er best også for morgendagens forskning fester seg, vil kunnskapsutviklingen lide. Hvis morgendagens byråkrater og bedriftsledere trenes i utdatert tankegods, vil også samfunnet lide.

Uten stimuli utenfra, i form av internasjonal publisering og rekruttering, stivner forskningen. Utenlandske forskere kan gi støt til forskning på nye temaer, eller bidra med nye teoretiske innsikter til nasjonale miljø.

Uten stimuli utenfra, i form av internasjonal publisering og rekruttering, stivner forskningen

Den problemfokuserte debatten om farene ved internasjonalisering kan få uheldige konsekvenser. Politikere og andre må kjenne kostnadene ved å lefle med «renasjonaliserende» forslag som kvotering av norske forskere.

Forkjempere for en nasjonalt innrettet forskningspolitikk vil kanskje gjenkjenne problemene vi skisserer. Hvis så, mener de at forskning, utdanning og formidling på norsk, tilpasset «norske forhold», mer enn kompenserer for kostnadene.

Dette resonnementet anerkjenner imidlertid ikke hvor sentralt forskningskvalitet er for alle kjerneoppgavene til FOU-institusjoner. Forskning på norsk om norske forhold, men uten tilstrekkelig kvalitetssikring, kan gi politikere gale anbefalinger, studenter utdaterte verktøy, og befolkningen feilaktig kunnskap. Uten solid forskning i bunn, er universitetenes andre aktiviteter meningsløse.

Den pågående internasjonaliseringen bør forsterkes. Kun slik kan norske akademia levere forskning av høy kvalitet til gagn for samfunnet rundt.

Innlegget er basert på en lengre tekst i desemberutgaven av Nytt Norsk Tidsskrift.


Carl Henrik Knutsen
Tore Wig

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten.»
«Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys?»