08:54 - 20. juli 2018

Internasjonaliseringen i akademia har gått for langt, skriver Asle Toje.

Internasjonaliseringen i akademia har gått for langt, skriver Asle Toje.

Eilert Sundt, en av foregangsmennene i studiet av Norges folkeliv, beskrev inngangen til 1800-tallet i følgende ord: «Det var en fremskrittstid og en trengselstid. Staten, samfunnet gjorde store fremskritt i magt og velstand, større end før. Mange, enkelte lede trang og nød, flere end før».

Vi gjennomlever for tiden vårt eget hamskifte og universitetene står i sentrum. Yrkeshøyskolene er blitt til universiteter med doktorgradsprogram og lærde publikasjoner. De gamle universitetene vinker adjø til Humboldts dannelsesideal og hengitt seg til en fransk spesialiserende modell med amerikansk karakterskala.

Stadig flere nordmenn er universitets- og høyskoleutdannet: 33,4 prosent av befolkningen, skal vi tro Statistisk sentralbyrå. Vi er så forbasket utdannede at innvandrere i økende grad tar seg av fysisk arbeid av det lavtlønnede slaget. «Det nye vi» er sted hvor sosiale skillelinjer sammenfaller med religiøse og etniske.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»