Kultur

Til kjernen

Rødt tar sjansen på å støtte et nytt kulturløft, selv om det forrige stort sett førte til signalbygg og infrastruktur. Det neste skal gå til kunstnerne, lover nestleder Marie Sneve Martinussen.

---

Valg 2017

Morgenbladet ser på de ulike partienes kulturpolitikk.

Les alle intervjuene her:

---

– Når det gjelder kultur, får jeg litt samme følelsen av Rødt som av Frp. At dere ikke snakker om det hvis dere ikke må, og at kultur kommer bak viktigere saker som arbeidsliv og kamp mot elitene?

– Jeg er ikke helt enig i den kritikken akkurat nå. Kultur er et felt vi har valgt å fokusere på i det siste året, når vi har vokst som parti og fått oppmerksomhet og flere muligheter til å delta i debatter. Det er fordi vi mener kunst og kultur er en veldig viktig grunnstein i samfunnet. Og at vi nå trenger et nytt flertall som anerkjenner det, og ikke tenker at kultur handler om butikk og marked.

 Det ante meg. I programmet er det en massiv økning i bruk av kulturpenger. Bredbånd til alle, tilgang til nett bør være menneskerett, pressestøtte til gratis aviser og tidsskrifter på nett, støtte så film, tv, bøker og musikk kan være gratis på nett. Som Gatas Parlament sa i en platetittel: Fred, frihet og alt gratis?

– Jeg håper du har lest resten av kulturprogrammet også. Det jeg er mest opptatt av, er at vi trenger et nytt flertall, og at Ap har gått inn for et nytt kulturløft der en prosent skal gå til kultur. Rødt støtter dette. Men under de rødgrønnes forrige regjering ble kulturbudsjettene doblet, mens kunstnerne ble fattigere. Det ble mye penger til infrastruktur og kulturhus, mens fokus på å skape kunsten, å fylle husene med innhold, forsvant. Det nye løftet må bli et kulturarbeiderløft, for dem som skaper og formidler kunsten og kulturen.

 Dere skriver også i programmet at sosial dumping er et problem blant kunstnere. Hvem eller hva har skylden for at det er blitt sånn? De rødgrønne?

– Vi har hatt en regjering i fire år som mener at vi nesten ikke skal ha kulturpolitikk. Ideologisk sett vil de ha mer marked, kommersialisering og individuelle løsninger. Vi vil ha en regjering med politiske ambisjoner i kulturlivet. At kunst og kultur er tilgjengelig for alle, er en oppgave for fellesskapet. Det å skape og formidle kunst og kultur skal være tilgjengelig for alle. Det kan ikke være sånn at man må ha en kommersiell strategi, privat velgjører eller rik familie for å skape kunst. Da mister vi den rike og mangfoldige kunsten jeg mener må være et mål for samfunnet.

 Dere nevner en fransk ordning – intermittents du spectacle – som skal løse noen arbeidsfloker for kulturarbeidere. Hva er dette?

– Det må være som i resten av arbeidslivet. For å sikre at lærere får ordentlig lønn og arbeidstid, går lærerne sammen om å stille krav. Det offentlige går sammen for å sikre at man ikke driver med sosial dumping av lærerne. I kulturlivet tenker man ikke på samme måte. Der står den enkelte kunstner alene, som selvstendig næringsdrivende eller frilanser, og forhandler på vegne av seg selv. Kunstnerne står i et undermaktforhold i forhandling med oppdragsgivere.

 Og den franske ordningen løser dette ved å …?

– Vi nevner to konkrete ordninger, og begge handler om å sikre inntekt og rett til opptjening av sosiale ytelser, som sykelønn, dagpenger, permisjon og så videre.

– Dere vil «jobbe for en utdanning av kulturarbeidere der antall studenter i de enkelte kunstretninger ses i sammenheng med behovet og tilgangen ved institusjonene.» Det høres ut som om dere mener det utdannes for mange kunstnere?

– Ja, vi har fått en stor økning i private utdannelser, som tar betalt for utdannelsen. Som utnytter folk som har ambisjoner om å bli kunstnere. Om vi skal sikre ok inntekt for kunstnere, må det være et samsvar mellom hvor mange som utdannes og økonomien. Rødt mener at man ikke skal ha kommersielle skoler som tar høyt betalt for utdanninger der du ender i arbeidsledighet. Det er ikke spesielt for kultur. Er det en kommersiell skole som setter opp legeutdanning, der du kan betale for å bli lege, så lager vi oss bare et problem om det ikke er jobber i den andre enden.

 I programmet står det at Kulturrådet i langt større grad må støtte kunstformer som ikke har kommersielt potensial. Betyr det mer finkultur for Vestkant-Oslo, type Ultima og et ekstra litteraturhus midt mellom Litteraturhuset og Nasjonalbiblioteket?

– Nei, det er en anerkjennelse av at grunnen til at vi har kulturpolitikk, er at det frie markedet ikke løser dette alene. Kulturpolitikken og pengene som brukes, skal sørge for mangfold og tilgjengelighet over hele landet. Det betyr at det skal være mulig å ha konsertscener, teaterscener i det frie feltet eller utstillingslokaler overalt, ikke bare midt i Oslo.

 Går en for stor andel av kulturmidlene til gigantposter som Operaen og Symfoniorkestrene, på bekostning av for eksempel lavterskel-tilbud for ungdom?

Man har altfor lenge brukt altfor mye penger på dyre bygg.

—   Marie Sneve Martinussen

– Det handler ikke om å sette sjangere opp mot hverandre. Man har altfor lenge brukt altfor mye penger på dyre bygg. Som også er dyre å drifte. For eksempel Munch-museet i Oslo. Dyrt å bygge, og det skal ha 300 millioner i året i driftsbudsjett. Det er like mye som alle arbeidsstipender til alle kunstnere i Norge. Jeg skulle ønske at man kunne gjøre begge deler, men nå har det altfor lenge vært fokus på bygg, og så har man ikke råd til å fylle dem med innhold. Det er mye lettere for politikere å få bygget noe stort og ekstravagant, og så kan man komme og klippe snora. Det er ikke like fristende å sørge for at man har folk som kan fylle byggene i år etter år, i lang tid.

 Dere vil øremerke masse midler, for eksempel til biblioteker og kulturskoler. Ingen partier vil ha mer øremerkede midler i kulturpolitikken enn dere?

– Hvis vi ser samfunnet som helhet, så er kultur en enormt viktig grunnstein for at vi skal komme oss igjennom utfordringene vi står overfor. Klimaendringer, arbeidsledighet, innvandring, forflytninger av mennesker. Det er ting vi må møte som samfunn med felles verdier og kultur som en viktig del av det. Problemet er at dette store samfunnsmålet forsvinner når du i en kommune lurer på om du skal ha råd til sykehjemsplasser eller blokkfløyteopplæring for barn. Der og da virker det kanskje viktigere at eldre mennesker har et godt tilbud, enn at man har kulturskole eller fritidsklubber. Derfor mener vi at for å sikre at kultur ikke blir en salderingspost, er øremerkede midler for kultur en måte å gjøre det på.

Mer fra Kultur