Det intellektuelle Norge er nok en gang avslørt av Morgenbladets spaltist, Gunnar Aakvaag: I motsetning til hva «forskere, journalister, kunstnere, skribenter, aktivister og andre intellektuelle» som er «gjennomsyret av den høyt utdannede middelklassens egalitære moral», måtte tro, er det meste faktisk helt utmerket i Norge.
Sist ut var påpekningen om at arbeidere i Norge ikke har noen problemer som er verdt å skrive om, men tvert imot har det riktig så fint. Glem pandemiens bidrag til sosial ulikhet, glem forskjeller i tillit, glem forskjellen mellom definisjonen på samfunnskritiske yrker og tallet som står på lønnsslippen. Fra et skrivebord i Bærum har en andregenerasjonsprofessor, for øvrig med landets sikreste jobb, lest seg frem til, og skrevet med lett og leken penn, at det viktigste trekket ved dagens arbeiderklasse er at de er tilfredse.
Heldigvis har vi motstrømssosiologen Aakvaag, som ikke bare kan minne oss på at sosiologer bruker dårlig teori, men som også har funnet en metode som kan hjelpe oss. Glem alt du tidligere har tenkt om vitenskapelig metode. Her er det hverken snakk om statistikk, dokumentanalyse, dybdeintervjuer eller feltarbeid. Det som gjelder, er i stedet hva vi kan kalle Aakvaags metode og som kan oppsummeres omtrent slik:
1. Velg deg en gruppe eller et område (f.eks. kultureliten, arbeidere eller samtidslitteraturen).
2. Finn noe det er relativt bred enighet om, eller som er godt empirisk dokumentert (helst noe sosialt som de fleste opplever som negativt).
3. Identifiser hva som er motpolen til dette (helst noe positivt).
4. Finnes det undersøkelser som kan vinkles til å støtte motpolen din?
a) Ja: Bruk dem for det de er verdt (ignorer alle forbehold og svakheter, som at «nesten hundre» intervjuer gjøres representativt for halve befolkningen. Ignorer i alle fall studier som viser noe annet).
b) Nei: Det er ikke så farlig, bruk i stedet trekk ved Norge som alle uansett er enige i (Norge er relativt likestilt, relativt lav ulikhet, relativt høy levestandard osv.).
5. Lag en ny historie hvor motpolen fremstår som den eneste mulige konklusjonen. Ideelt sett gjennom å karikere utgangspunktet.
6. Skriv den kontrære historien ut som en elegant tekst. Helst så noen av folkene bak den utelatte forskningen blir provosert av den.
7. Publiser den offentlig. Primært i din faste spalte i Morgenbladet.
8. Er det noen som svarer på den?
a) Ja, i Morgenbladet. Fantastisk! Gjenta fra punkt 4 og nedover og skriv et svar.
b) Gjenta fra punkt 1.
Heldigvis har vi altså nå fått et alternativ til de klassiske vitenskapelige tilnærmingene, hvor svar må søkes gjennom å anvende systematiske metoder og hvor kritiske perspektiver er iboende. Med Aakvaags metode kan vi endelig begynne med svaret, så lenge det er at alt går godt. Anvendt riktig og kombinert med «god teori», slipper vi antagelig også flere ublide møter med empirien.
Med Aakvaags metode er vi kommet i besittelse av et analytisk verktøy som kan brukes på svært mange områder. Ikke minst kan vi nå avsløre dem som selv trodde de avslørte; vi kan kritisere kritikerne, og vi trenger heller ikke navngi dem nærmere enn å vise til at de finnes både blant sosiologer i Oslo og Bergen, blant aktivistiske kunstnere, så vel som blant antielitistiske høyrepopulister. Kraften i de bedre argumenter kan erstattes med kraftig argumentasjon.
Ved hjelp av Aakvaags metode har vi fått strålende ny innsikt om det norske samfunnet, som at samtidsromaner egentlig ikke representerer samtiden, fordi de tar for seg problemer når de burde fokusert på Norges relativt lave Gini-indeks. Vi har også lært at den høyt utdannede middelklassen ikke burde underlegges kritisk forskning fordi de har så viktige jobber, og sist at arbeidere støtter den norske samarbeidsmodellen. Det blir spennende å se hva en ny generasjon av positive samfunnsforskere kan komme frem til, utstyrt med denne avslørende metoden.
Jørn Ljunggren