00:00 - 17. januar 2020

Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, sier Gunnar C. Aakvaag

Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, skriver Gunnar C. Aakvaag. 

Å lese romaner er en av de store gledene i mitt liv. Samtidig har dette alltid gitt meg et stikk av dårlig samvittighet. For burde ikke jeg som forsker heller bruke tiden på noe mer «fornuftig», som å lese faglitteratur?

Hittil har jeg begrunnet romanlesingen ved å fortelle meg selv at jeg som sosiolog har mye å lære av forfattere. De har en «sensibilitet» som ikke bare gjør at de fanger opp nye tendenser og trekk ved samfunnet langt raskere enn oss «langsomme» forskere med våre krav til data, metoder, teoretisk systematisering, fagfellevurdering, og så videre. Gjennom å være tettere på sine karakterer og det «levde liv», kan de også levendegjøre og derigjennom øke forståelsen av de abstrakte begrepene vi sosiologer bruker til å analysere samfunnet, som «rollekonflikt», «klasse», «fremmedgjøring», «sosial mobilitet» og «meritokrati».

Slik er da også mitt forhold til mine tre norske yndlingsforfattere: Ibsen, Solstad og Knausgård. De har vært viktige kilder til min sosiologiske forståelse av blant annet frihet og frigjøring i det moderne Norge (Ibsens samtidsdramaer), hva som fikk sekstiåtterne, den første generasjonen som nøt godt av velferdsstaten, til å bli radikale ungdomsopprørere (Solstads romaner frem til årtusenskiftet), og hva det vil si å være mann etter at sekstiåtterne demonterte de tradisjonelle kjønnsrollene (Knausgårds Min kamp).

Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.