08:00 - 02. august 2020

Identitetspolitikk erstatter undervisning og fagmiljø på Kunsthøgskolen i Oslo

Vi krever å få en kunstutdanning tilbake for våre studielån. I stedet får vi ideologi, politikk og indoktrinering.

Bekymringsfullt: En mindre gruppe aktivister har funnet en alliert i den nye ledelsen ved rektor Måns Wrange, skriver studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Arkivfoto. Katinka Hustad 

Morgenbladet har i det siste tatt opp identitetspolitiske strømninger som truer den akademiske friheten i USA. Professor Torkel Brekke advarer om lignende trender ved universiteter og høyskoler i Norge. Som studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) kan vi dessverre bekrefte at dette allerede er et faktum.

Vi ser med stor bekymring på KHiOs videre utvikling, og er enig med Brekke i at deler av den nye «antirasistiske» bevegelsen minner om en vekkelsesbevegelse. «Den er blitt en trussel mot akademisk frihet i USA, og den vil gjøre det også her i Norge om ikke lenge, hvis vi ikke tar til fornuft,» skriver han 14. juli. På KHiO erstattes nå kunstfag og kunnskap med politisk aktivisme. Nye krav og forslag fra rektor, ledelse, ansatte og en mindre gruppe studenter ved KHiO truer med å sette utdanningen ytterligere i fare. På dagsorden står (mer) obligatorisk kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queer-teori, antikapitalisme og postkoloniale teorier.

Så langt ser denne prosessen ut til å gå skremmende raskt og uimotsagt. Vi er altså ikke enig i at «ryktet om amerikanske tilstander er betydelig overdrevet», slik Markus Slettholm skrev i Morgenbladet to dager etter Brekkes kronikk. Vi mener at identitetspolitikk svekker faglig integritet og begrenser akademisk frihet. 

Vi mener at identitetspolitikk svekker faglig integritet og begrenser akademisk frihet. 

KHiO er Norges største kunstskole, en statsfinansiert institusjon og kanskje den viktigste premissleverandøren for kunstfeltet. For å gi et bedre bilde av situasjonen ber vi leseren om å bære over med en del sitater. Vi mener at saken bør være av stor offentlig interesse, ikke minst for muligheten av åpen kritikk og en videre debatt.

Studenter og ansatte ved KHiO mottok nylig et åpent brev fra en gruppe doktorgradsstipendiater. Brevet var en reaksjon på et kunstverk som henger i skolens lokaler, og det påstås at verket har et rasistisk og sexistisk innhold. «Vi er mange som opplever Vanessa Beecrofts ‘vb. 48 721 som svært forstyrrende», skriver stipendiatene. Påstandene gis ingen forklaring, og de er på ingen måte tydelige basert på i verket i selv eller hvordan dette blir forstått av et bredere publikum. Tvert imot blir Beecrofts arbeid av mange sett på som nettopp kritikk av sexisme og rasisme. 

Stipendiatene ber KHiO om å bli med i protestene mot institusjonell rasisme og politivold som har rast rundt i USA og mange vestlige land den siste tiden. De skriver: «Fjerning av kolonialistiske og rasistiske monumenter har spilt en viktig rolle i dette opprøret (uprising)». Stipendiatene ber også om at KHiO skal opprette et offentlig forum for diskusjon om temaer relatert til «rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn».

Svar fra rektor Måns Anders Wrange publiseres så i nettavisen Subjekt den 25. juni, altså tre dager etter stipendiatenes brev. Wrange skriver her at begge parter var i diskusjon om verket allerede uken før og at han selv ønsket verket flyttet vekk. Han bedyrer viktigheten av en «offentlig debatt », men legger til at han personlig ser på verket som «dypt problematisk fra en rekke perspektiver». Han hevder at det er mange andre i ledelsen, samt studenter og ansatte som er enige med ham i dette. At han har flere meningsfeller, ser ut til å stemme, men fortsatt er det ingen involverte som vil gi svar på hva som er problematisk og «forstyrrende » ved verket. Ingen av dem har engang forsøkt. Ligger det forskning til grunn? Empiriske data? Følelser? Vi ser heller ikke noe til partenes uttalte ønske om en «åpen og offentlig debatt».

Opprop fra studenter. Uken etterpå mottar vi enda et åpent brev, datert 3. juli. Brevet starter med å problematisere «hvithet » i statlige og institusjonelle strukturer, spesielt relatert til kunstfeltet. Vi lærer også at «hvithet er en posisjon hvem som helst kan inneha uavhengig av deres hudfarge». Det blir bedre: «Hvithet i alle disse tilfeller, til tross for dets innsats til å hjelpe, opprettholder makt til enhver pris og foreviger privilegier for noen mennesker over andre.» Hva sier en til noe sånt? 

Oppropet har totalt 136 signaturer, fra både ansatte og studenter. Minus noen påvist doble signaturer utgjør dette omtrent 17 prosent av skolens omtrent 780 personer totalt.

Studentene skriver: «De siste månedene har debatten rast i media og strukturell rasisme har vært diskutert på akademiske institusjoner og kunstinstitusjoner verden over. Likevel har det vært forbausende stille fra ledelsen på KHiO. I skrivende stund har skolen hverken tatt initiativ til å adressere de rasistiske drapene, politivolden eller demonstrasjonene og kravene om rettferdighet og systemendring. Vi vet at hendelsene og oppmerksomheten rundt dette har vært retraumatiserende for rasifiserte studenter. Til tross for dette, var det ingen håndsrekning, anerkjennelse eller kommunikasjon fra KHiO. Dette avslører den alvorlige mangelen på forståelse og støtte som ofte møter studentene på skolen.»

Helt etter mønster fra USA stiller studentene en rekke krav til ledelsen. De vil ha obligatorisk BIPOC-representasjon (Black, Indigenous and People of Colour) i alle demokratiske prosesser blant ansatte og i studentrepresentasjon, samt i alle administrative avdelinger og i alle studentgrupper. De vil inkludere studenter ved valg av gjestelærere og foredragsholdere, for å «unngå nettverksbaserte valg», og stiller krav til dokumentasjon av rasisme, homofobi, transfobi og funksjonsdiskriminering. De vil også innføre obligatorisk antirasistisk opplæring for ansatte og studenter, og arbeid for å nå ut til potensielle studenter fra underrepresenterte grupper i Norge. Studentene går også åpent til angrep på hvite professorer og deres angivelige mangel på kunnskap, fordi mangelen på ikke-eurosentriske synspunkter og erfaringer setter BIPOC-studentenes kunstneriske arbeid i fare.

En mindre gruppe aktivister har altså funnet en alliert i den nye ledelsen ved rektor Måns Wrange. Problemet er nettopp samsvaret mellom uttalelser fra både ledelse, stipendiater og gruppen av studenter. Her er ingen egentlig uenighet å spore. Eksemplene på strukturell rasisme og sexisme uteblir også her.

Studentene sier ingenting om at menn er underrepresentert og BIPOC overrepresentert på KHiO. Hvorfor er ikke dette «problematisk»? Intensjonene er ikke til å misforstå: «Det hvite blikket får definere hva som blir sett på som relevant og av kvalitet,» skriver studentene. KHiOs pensum ignorerer «hele kontinenter, folk og kulturer» og må derfor «forplikte seg til dekolonisering av pensum og investere økonomisk i å diversifisere administrasjonen og avdelingene.» Om Vanessa Beecrofts kunstverk feller de også tilsvarende dom: «Selv om vi støtter stipendiatenes oppfordring til å få skolen til å undersøke verket og de studentene som lenge har bedt om å få fjernet arbeidet, mener vi at verket er symptomatisk på et større problem, og årevis med uadresserte blindsoner.»

Om leseren fortsatt ikke er overbevist, svarer rektor Måns Wrange med et nytt, åpent brev 7. juli, til både stipendiatene og studentene. Her påstår han at det foregår utstrakt strukturell rasisme og annen type diskriminering på KHiO spesielt og i kultursektoren i Norge generelt. Både studenter og ansatte er mer enn potensielt skyldige i dette: «Alla på KHiO som inte gör sig skyldig til någon typ av exkludering kan sträcka upp sin hand.» Wrange avslutter med å se frem til høstsemesteret: «Då ska vi också diskutera hur vi som kunsthøgskole genom vår faglige och kunstneriske praktik kan støtte Black Lives Matter, antirasism och konstens dekolonialisering. I detta sammanhang är det också viktigt att lyfta fram det arbete – politiskt, aktivistiskt, pedagogiskt och konstnärligt – som redan görs och har gjorts under längre tid av ansatte och studenter. De visar att det inte enbart är KHiO som institution som har ansvar för att driva detta arbete fram åt. Det är allas individuella ansvar.»

Vi tar på det sterkeste avstand fra slike ideer og oppfordrer KHiO til å besinne seg før aktivisme og identitetspolitikk erstatter undervisningen helt.

Tross obskur begrepsbruk, utallige ubesvarte spørsmål og en virkelighetsbeskrivelse vi finner det umulig å kjenne oss igjen i, legger Wrange likevel frem forslag til en treårig handlingsplan allerede i høst. En plan for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som skal omfatte alle skolens aktiviteter. Mest bekymringsfullt er ledelsens uttalte planer om «Kontinuerlig internopplæring for ansatte og kurs for førsteårsstudenter i normkritikk, etikk, kjønnsbevisst og dekoloniseret pedagogikk, studentrettigheter, trakasseringsloven og hva som er definert som uakseptabel oppførsel, diskriminering, krenkende særbehandling, maktmisbruk, hersketeknikker, mobbing, uønsket seksuell oppmerksomhet og seksuell trakassering.» Klarere kan det ikke uttrykkes, hvilket fremstår som et skoleeksempel på hersketeknikk. Herfra kan det nemlig ikke stilles spørsmål eller reises motforestillinger. Alle avvik fra kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, antikapitalisme eller postkolonial teori vil altså bli luket vekk. Dette har klare fundamentalistiske trekk, og vi forstår det slik at våre meninger under det nye regimet må oppfattes som uttrykk for «ubevisst rasisme» eller fornektelse, som igjen vil kreve tiltak fra KHiOs side. Slike praksiser kan ikke ligge til grunn for utformingen av en institusjon som KHiO i et land som Norge.

Vi er studenter ved KHiO fordi vi vil lære fag, ikke fordi vi vil ha obligatorisk indoktrinering, slik ledelsen nå legger opp til. Motforestillinger blir ikke grepet an i det hele tatt, men møtes med karakteristikker og vage begreper. Premissene synes allerede å være lagt. «Stillhet er samtykke» (til rasisme), som det lyder i studentoppropet. Det er altså galt å ytre motforestillinger eller stille spørsmål, og det er galt å tie. Mange studenter og ansatte tør derfor ikke å uttale seg om situasjonen, men privat tikker det inn bekymringsmeldinger fra medstudenter. Hva den «åpne» debatten angår, har den så langt stått til stryk.

Det hjelper også lite at flere av meningsmotstanderne selv er «BIPOC». Privilegier og mangler utdeles etter posisjon i et totalitært offerhierarki, der rollene allerede er fordelt. Ytringer og meninger er derfor ikke individuelle, men må sorteres etter det interseksjonelle skjemaet. Medfødte karakteristikker dikterer et individs gruppetilhørighet og posisjon, hvit eller ikke, BIPOC eller ei. Meninger er bare grader av «rasifisering» og internalisert rasisme. Vi tar på det sterkeste avstand fra slike ideer og oppfordrer KHiO til å besinne seg før aktivisme og identitetspolitikk erstatter undervisningen helt.

Vi krever å få en kunstutdanning tilbake for studielån og tiden vi selv investerer i eget arbeid. Vi vil ha kunnskap, ikke ideologi. Kvalitet, ikke politikk. Perspektiver, takhøyde og redelighet, ikke indoktrinering. Fremfor noe krever vi av KHiO å bli behandlet som voksne mennesker med frihet til selv å utvikle oss kunstnerisk. Vi forventer også en større, prinsipiell debatt om hva ledelse ved høyskoler og universiteter kan gjøre for å sikre ytringsfrihet, akademisk bredde og takhøyde med allerede eksisterende lovverk. Vi tror at dette haster, for utviklingen på KHiO demonstrerer at identitetspolitikk allerede har rukket å bli en trussel mot akademiske institusjoner – også her i Norge.

Vebjørn Pedersen 
BA2-student, Grafikk og Tegning, KHiO

Magnus Vanebo 
MA1-student, Metall- og Smykkekunst, KHiO

Andrea Veiden 
BA3-student, Tekstil, KHiO

Iris April Andresen 
BA3-student, Kunstakademiet, KHiO

Elias Kallestein 
BA3-student, Grafikk og Tegning, KHiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Slik det meste av verden ser ut, er det vel få norske borgere som gjerne vil bytte med folk i andre land, kanskje heller ikke de som bor dyrt og dårlig i Oslo.»
«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»