Ryktet om amerikanske tilstander er betydelig overdrevet, skriver Markus Slettholm.

Amerikanerne er rasende, med god grunn: Stadig økende koronatall med en inkompetent og ravende gal mann ved roret, voksende ulikhet og en institusjonalisert rasisme de ikke helt klarer å bli kvitt. Ja, faktisk er raseriet så stort at landet holder på å falle fra hverandre. Sist i sagaen om denne veldige kjempen der ingen tilsynelatende ser hverandre i øynene, er «A Letter on Justice and Open Debate», et hyppig omtalt opprop signert av en drøss akademikere, forfattere og kunstnere publisert i Harper’s Magazine.

Teksten i seg selv, med størrelser som Margaret Atwood, Noam Chomsky, Francis Fukuyama og Salman Rushdie i underskriftsfeltet, er egentlig lite annet enn en serie banaliteter: Trump er en trussel mot demokratiet, men motstanden mot presidenten må ikke være dogmatisk; fri utveksling av informasjon og ideer, det liberale samfunns livsnerve, blir stadig innsnevret av en voksende intoleranse; som skrivende mennesker trenger vi «en kultur som lar oss eksperimentere, ta sjanser og til og med feile».

Selv om budskapet er trivielt, er det ikke ukontroversielt. Debatten skled raskt ut til å handle om hvem som hadde signert, heller enn hva de underskrev. At underskriverne tilhører en privilegert elite, ble behørig påpekt i sosiale medier, og da hjalp det heller ikke at Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, som de siste par ukene har stått midt i stormens øye etter en serie kommentarer om transpersoner, var blant dem. Eller Steven Pinker, som nesten parallelt med oppropet i Harper’s ble forsøkt fjernet fra den amerikanske lingvistforeningens liste over «Distinguished Academic Fellows», i et annet opprop (!) signert av over 500 akademikere.