07:50 - 14. juli 2020

Deler av den antirasistiske bevegelsen minner om en religiøs vekkelse

Jeg forstår nå godt hvorfor kolleger i USA er redde. En antirasisme som forakter meningsmangfold og åpen debatt, er en betydelig trussel mot akademisk frihet. 

En kommentator i New York Times mener aktivismen vi har sett etter at George Floyd ble drept 25. mai, har klare spirituelle og religiøse elementer. Men er analysen riktig, spør Torkel Brekke. Her har demonstranter samlet seg 2. juni ved det provisoriske minnesmerket hvor George Floyd døde i politiets varetekt. Foto: Alyssa Schukar / The New York Times / NTB scanpix

Kampen mot rasisme og for et rettferdig samfunn er viktig. Det er derfor tragisk at deler av den antirasistiske bevegelsen som har vokst frem ved USAs universiteter i løpet av de siste årene, og som nå i stadig større grad påvirker protestbevegelser i det amerikanske samfunnet for øvrig, er blitt en religiøs vekkelsesbevegelse. Den er blitt en trussel mot akademisk frihet i USA, og den vil gjøre det også her i Norge om ikke lenge, hvis vi ikke tar til fornuft.

Mange har pekt på den historiske forbindelsen til tidligere amerikanske vekkelser. 23. desember 2018 skrev John McWhorter en tekst i The Atlantic med tittelen «The Virtue Signalers Won’t Change the World». McWhorter er en glitrende lingvist ved Columbia University og en viktig offentlig stemme i dagens debatt. I The Atlantic forklarer han hvorfor bevegelsen vi ser i dag, som han kaller den tredje bølgen med antirasisme, er en religiøs vekkelse. Den første bølgen av antirasisme var kampen mot slaveriet på midten av 1800-tallet, mens den andre bølgen var kampen for borgerrettigheter på midten av 1900-tallet. McWhorter mener at den tredje bølgen av antirasisme har et helt nytt fokus: Den vil endre tanker og følelser, akkurat som en klassisk kristen vekkelse vil endre menneskers tro og private moral. Han mener dette fokuset både er overflødig og farlig.

Kommentatoren Ross Douthat skrev i New York Times i forrige uke en tekst med tittel «The Religious Roots of a New Progressive Era». Douthat har skrevet flere bøker om religion og politikk i det moderne USA. Han mener at aktivismen vi har sett etter at George Floyd ble drept 25. mai, har klare spirituelle og religiøse elementer. Den handler om omvendelse og bekjennelse. Den handler om å finne kjettere. Den handler om heksejakt på og utenfor nettet. En lignende analyse finner vi hos David French, som 5. juli publiserte en tekst med tittelen «America is in the Grips of a Fundamentalist Revival. But it’s not Christian». Han plasserer den nye bølgen av aktivisme i historien om amerikanske vekkelser, og mener at den har klare fundamentalistiske trekk.

Men er analysen riktig? Er deler av den antirasistiske bevegelsen en religiøs vekkelsesbevegelse? Det kommer an på hvordan man definerer «religion». En viktig tradisjon i sosiologisk forskning mener at religionens viktigste egenskaper er de sosiale kreftene den skaper og opprettholder, mens selve trosinnholdet i religioner kan variere, og trenger ikke handle om noe overnaturlig. Dette perspektivet føres gjerne tilbake til Émile Durkheim, den franske sosiologiens grunnlegger, som skrev om religion som en gruppes opphøyelse og tilbedelse av seg selv som et kollektiv. Et viktigere spørsmål er dette: Hvilke aspekter ved vekkelsen får vi øye på ved å se den i sammenheng med andre kristne vekkelser?

I USAs historie har man hatt flere store vekkelser, eller awakenings, og historikere snakker ofte om tre eller fire bølger, hvor den første fant sted tidlig på 1700-tallet. Felles for dem er at de ble skapt og formet av intense protestantiske predikanter, som reiste rundt og krevde at folk måtte ta troen på alvor, og bli nye og bedre mennesker. Jeg har skrevet to bøker om fundamentalisme, en på norsk i 2007 og en på engelsk i 2011, og i begge har jeg påpekt at denne særegne protestantiske tradisjonen hvor lekfolk tar rollen som predikanter, er et sentralt kjennetegn ved fundamentalistiske bevegelser i den kristne verden, og senere globalt. Et annet sentralt kjennetegn er det spesielle protestantiske fokuset på rett tro og moral. Vekkelsene krever at hver enkelt mann og kvinne skal vise klare tegn på at man ikke avviker fra den forståelsen av virkeligheten som bevegelsen har. Stiller man spørsmål, er konsekvensene store.

Men oppnår man sosial rettferdighet ved å jage kjettere og tvinge flest mulig til å tro og føle riktig? Antirasismens store tenkere, fra Frederick Douglass (1818–1895) og W. E. B. Du Bois (1868–1963) til James Baldwin (1924–1987) og Martin Luther King Jr. (1929-1968), har alltid pekt på at rasisme ikke bare handler om samfunnets strukturer, men også om folks indre liv, om psykologi. Men de ville også være enige i at de viktige seirene i kampen mot rasisme, har handlet om å endre institusjoner, ikke om å tvinge individer til å lete etter umoral i egen sjel og bekjenne hvit arvesynd.

Kenan Malik skrev nylig en god artikkel i The Guardian hvor han forklarte hvorfor terapien mot ubevisst rasisme er ren psychobabble drevet av profittjag. Han mener at man tar fokuset vekk fra rasisme som et problem på samfunnsnivå ved å lete etter skjult rasisme i hvite menneskers underbevissthet, og han har rett når han hevder at slik «terapi» hviler på tvilsom vitenskap – «you either accept your racism, or reveal your racism by not accepting it», som han påpeker. Jeg tror imidlertid Malik kunne gått lengre i sin analyse av den idéhistoriske bakgrunnen til denne mistenksomheten til egen og andres psykologiske strukturer.

Jeg mener at forskningstradisjonen som er den primære intellektuelle inspirasjonen til dagens vekkelse, er kritisk raseteori (CRT – Critical Race Theory), og røttene til CRT finner vi i to forskjellige intellektuelle tradisjoner. På den ene siden peker CRT tilbake på viktige amerikanske forskere og intellektuelle som kjempet mot rasismen i landet. Jeg nevnte noen sentrale navn over, og hvis man skulle trekke frem én, måtte det nok bli W. E. B. Du Bois. Han er mest kjent for essayet «The Souls of Black Folks», publisert i 1903, men skrev et stort antall bøker og artikler om sosiologiske og politiske temaer knyttet til rasisme. De fleste av dagens forskere og debattanter som er opptatt av rasisme, bygger på Du Bois’ tanker om hvithet som både et globalt politisk og et privat psykologisk fenomen.

Den andre kilden til CRT finner vi i en tilnærming til vitenskap som startet hos en gruppe filosofer og samfunnsforskere i Tyskland på 1920-tallet. De viktigste var filosofene Max Horkheimer (1895–1973) og Theodor Adorno (1903-1969), og psykologen Erich Fromm (1900-1980). De grunnla en tradisjon i forskning kjent som Frankfurterskolen. Tilnærmingen til vitenskap som utviklet seg i Frankfurterskolen, kalles kritisk teori, og hentet mye av sin inspirasjon fra Karl Marx og Sigmund Freud.

CRT har hatt stor suksess de siste par tiårene hvis man teller antall publikasjoner inspirert av teorien. Problemet er at CRT ofte ikke er opptatt av vitenskapelig analyse i egentlig forstand, men oppfatter seg som en tradisjon for aktivisme, hvor målet er å endre hvordan vi ser og snakker om samfunnet. Det gjør man blant annet ved å lage nye begreper, som for eksempel «hvit overlegenhet» og «hvite privilegier». Mistenksomheten som CRT har arvet fra Marx og Freud, kan i beste fall danne utgangspunkt for empiriske undersøkelser av virkeligheten, men ofte er den ikke mer enn et uangripelig perspektiv på samfunnet, hvor skikkelig analyse av data og åpen diskusjon har liten plass. CRT er teologien til den nye vekkelsen, og dens begreper og doktriner fremstilles ofte som uangripelige, slik kristendommen alltid har hegnet om sine sentrale dogmer.

Den vekkelsesbevegelsen vi nå ser, er som andre fundamentalistiske bevegelser på flere punkter. Den forakter meningsmangfold og åpen debatt, og derfor er den en betydelig trussel mot akademisk frihet. Jeg har over flere år snakket med amerikanske kolleger og venner om hva som skjer ved USAs universiteter. Mange har advart. Jeg synes i dag det er pinlig å tenke tilbake på samtaler jeg hadde for fire eller fem år siden, hvor jeg sa til venner på andre siden av Atlanterhavet at jeg ikke kunne skjønne hva de var redde for. Og hvis de hadde rett i at deres frihet var under press, noe jeg betvilte, var dette ikke noe vi kom til å se i Norge eller Europa.

Men jeg forstår nå godt hvorfor kolleger i USA er redde. De er redde fordi de ser at denne oppvåkningen får store konsekvenser på flere nivåer. Den får konsekvenser for individuelle forskere fordi de blir marginalisert og uthengt – eller i verste fall sparket fra jobben – dersom de ikke viser tydelig at de tror, føler og mener det rette. Den får store konsekvenser for mulighetene for åpen faglig debatt fordi også lokale akademiske ledere i USA er redde, og mange skynder seg nå å innføre illiberale retningslinjer og regler om riktig oppførsel, og i noen tilfeller skynder de seg å straffe kolleger og ansatte som har sagt noe som ikke passer med den nye ortodoksien. Ved noen akademiske institusjoner ser vi at det innføres ordninger med tvungen gruppeterapi for ansatte, hvor man skal lære å reflektere over rasismen i høyere utdanning og hvordan man selv bidrar til den, bevisst eller ubevisst.

«Bare anekdoter!», sier du kanskje. Men brevet undertegnet den 4. juli 2020 av mer enn 300 ansatte ved Princeton University, viser hvor vi er på vei. Her krever man blant annet at det skal opprettes en komité av ansatte som skal stå for både etterforskning og straff av rasistisk oppførsel, hendelser, forskning og publisering av de ansatte. Hva som teller som rasistiske hendelser eller rasistisk forskning, skal avgjøres av komiteen selv. Brevskriverne foreslår også å gi ekstra ressurser til ansatte og studenter fra minoriteter, og til fag som har vist spesiell evne til å ta minoriteters perspektiv, som kjønnsstudier. Brevet kunne passet i en dystopisk roman om et samfunn i fritt fall, men er et alvorlig ment forslag undertegnet av rundt en tredjedel av de fast ansatte forskerne ved det som er regnet som et av USAs aller fremste universiteter. Hvis du fortsatt tror at trusselen mot akademisk frihet er overdrevet, ta deg tid til å lese brevet, og gjerne kritikken av det skrevet av Joshua T. Katz, som selv er professor ved Princeton.

Når hundrevis av fast ansatte ved et universitet krever revolusjon, enten fordi de oppriktig ønsker det eller fordi de føler seg presset til å være med, blir andre naturligvis redde. Den samme frykten for totalitære strømninger ved universiteter og andre typer institusjoner, har fått en sammensatt gruppe med over 150 forskere, forfattere og intellektuelle fra hele det politiske spekteret til å skrive et åpent brev i Harper’s Magazine, hvor de advarer mot illiberale krefter som vil kvele åpen debatt både ved universiteter og i andre kulturinstitusjoner i den vestlige verden. 

Aktivismen for sosial rettferdighet som har vokst frem på USAs universiteter, er i konflikt med de liberale idealene til universiteter i hele den vestlige verden, i likhet med alle fundamentalistiske vekkelsesbevegelser. Det er verdt å huske at den første selverklærte fundamentalistiske bevegelsen i USA, startet rundt 1910 som en reaksjon mot fri forskning om Bibelen og om evolusjonsteorien. Siden globaliseringen er kommet i høygir de siste par tiårene, vil dagens vekkelse få langt større innvirkning enn tidligere vekkelser, og vi som vil bevare universiteter med meningsmangfold og åpen debatt, må ta til motmæle nå. Vi har allerede begynt å se episoder med represalier og irettesettelser mot frittalende forskere i Norge og Sverige, og vi kan være sikre på at presset bare vil øke dersom vi ikke forsvarer våre liberale verdier og institusjoner.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»