Kronikk

Diskriminering er et reelt problem

Begrenset seksuell trakassering og diskriminering er helt normalt i akademia. 40 prosent av de spurte i en ny undersøkelse sier at de har opplevd diskriminering det siste året.

Yngre forskere i Norge er positivt innstilt til internasjonalisering. Men i et stadig mer mangfoldig akademia, rapporterer mange yngre forskere ulike former for diskriminering og trakassering. Å møte disse utfordringene er viktig både for forskernes trivsel og fremtidens kunnskapsproduksjon.

Norsk akademia er i endring. Pågående internasjonalisering skaper mange nye muligheter, men også nye utfordringer. Kritiske innvendinger har dreid seg om hvorvidt det norske språket som undervisnings- og arbeidsform forvitrer, om forskning på norske samfunnsforhold svekkes, om tilretteleggingen for inkludering av utenlandske forskere er for dårlig, og om internasjonaliseringen har gått for langt – eller ikke langt nok.

Malcolm Langford og kolleger i Forum for internasjonale forskere (Firo), har nylig tatt til orde for å utvide debatten om internasjonalisering til å inkludere et bredere mangfoldsperspektiv. De oppfordrer forskningsinstitusjonene til å bedre nyttiggjøre seg av det kognitive mangfoldet som allerede finnes i akademia, blant annet representert ved internasjonale forskere. Samtidig utfordrer de institusjonene til å jobbe for å sikre et større synlig mangfold, blant annet ved å rekruttere flere norskfødte etterkommere av innvandrere til akademiske stillinger.

Denne konstruktive dreiningen av debatten ønsker Akademiet for yngre forskere (AYF) velkommen. Mangfoldsbegrepet er noe forslitt, men gir anledning til å diskutere viktige spørsmål knyttet til makt, representasjon og likebehandling i akademia. Dette inkluderer temaer som diskriminering og trakassering, og om bestemte grupper – som kvinner og personer med innvandrerbakgrunn – er mer utsatt enn andre i et arbeidsliv preget av hard konkurranse om knappe ressurser. Dette er ikke minst relevant for yngre forskere, som ofte er i en utsatt posisjon.

Hvilke holdninger til og erfaringer med internasjonalisering har yngre forskere ved norske forskningsinstitusjoner? I hvilken grad opplever de diskriminering og trakassering i sin arbeidshverdag?

Dette er blant spørsmålene AYF undersøkte da vi høsten 2018 gjennomførte en spørreundersøkelse blant yngre forskere i Norge. Den nettbaserte undersøkelsen ble besvart av 1251 forskere 45 år eller under, ansatt ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Undersøkelsen var tilgjengelig på norsk og engelsk, og basert på̊ et såkalt bekvemmelighetsutvalg (altså ikke et sannsynlighetsutvalg). De mange funnene, og usikkerheten omkring dem, beskrives i en nypublisert AYF-rapport. Her oppsummerer vi noen viktige funn og peker på mulige tiltak.

Yngre forskere i Norge er i overveiende grad «enige» eller «helt enige» i at internasjonalisering i eget fagfelt er positivt. Mange yngre forskere er «internasjonaliserte» også i praksis: Over halvparten av respondentene har tatt høyere utdanning utenfor Norge. Mellom 60 og 70 prosent har pågående internasjonalt samarbeid. Syv av ti utenlandsfødte forskere opplever at arbeidsgiver har lagt til rette for deres inkludering på arbeidsplassen. Samtidig opplever en del at økende internasjonalisering innebærer utfordringer knyttet til språk og integrering.

Hele 40 prosent av respondentene våre rapporterer å ha opplevd diskriminering på arbeidsplassen minst én gang de siste to årene. Andelen som har opplevd diskriminering i formelle prosesser, slik som rekrutteringsprosesser eller professoropprykk, er vesentlig lavere enn i uformelle prosesser, slik som manglende inkludering på arbeidsplassen eller diskriminerende kommentarer.

Noen grupper ser ut til å ha større risiko for å oppleve diskriminering enn andre: Sannsynligheten for å oppleve diskriminering er om lag 10 prosentpoeng høyere for kvinner enn for menn, og 16 prosentpoeng høyere for utenlandsfødte enn for norskfødte forskere, når vi tar høyde for alder, fagfelt, ansettelsessted og stillingskategori. Diskriminering skjer på ulike grunnlag – 15 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene oppgir forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, mens nesten 25 prosent av de utenlandsfødte forskerne oppgir diskriminering som følge av innvandrerbakgrunn. Opplevd diskriminering ser også ut til å ha konsekvenser: De som rapporterer diskriminering, anbefaler sjeldnere andre en forskerkarriere.

Kun 15 prosent av dem som rapporterer å ha opplevd seksuell trakassering, varslet om dette.

Undersøkelsen vår viser at seksuell trakassering i akademia er et reelt problem, som særlig rammer kvinner: Mens 2 prosent av mennene i vårt utvalg rapporterer å ha opplevd seksuell trakassering i forbindelse med jobb, svarer 12 prosent av kvinnene det samme. Til sammenligning svarte 1,6 prosent av forskerne i en ny nasjonal kartlegging utført av Universitets- og høyskolerådet at de har opplevd seksuell trakassering i sitt nåværende arbeidsforhold i løpet av det siste året. Diskrepansen mellom funnene kan skyldes forskjeller i spørsmålsstillingen eller i tidsrammen undersøkt, men også her rapporterer kvinner mer trakassering enn menn og yngre forskere mer enn eldre.

Kun 15 prosent av dem som rapporterer å ha opplevd seksuell trakassering i vår undersøkelse, varslet om dette. Manglende varsling, beskriver forskerne selv, skyldes sviktende tillit til at varsling fører frem eller at risikoen for negative følger for karrieren er for stor; at trakassering fant sted i utlandet; at seksuell trakassering (av begrenset karakter) ansees som «normalt» i miljøet; eller at varsling kan få negative følger for karrieren.

Hvor går vi? AYFs undersøkelse gir en situasjonsbeskrivelse av norsk akademia som viser at det er behov for nye tiltak, om vi skal sikre likebehandling av alle arbeidstagere.

Forskningsinstitusjonene må jobbe for å sikre ansatte likebehandling uavhengig av nasjonalitet og kjønn, både i formelle og uformelle prosesser. Et mer systematisk tilbud om norskopplæring for utenlandske forskere bør vurderes.

Likebehandling fordrer en likeverdig og inkluderende kultur på arbeidsplassen, som både ledelse og alle ansatte bør bidra til å bygge over tid. Det må etableres klare varslingsrutiner for diskriminering og seksuell trakassering, både der dette finner sted på og utenfor ordinært arbeidssted, for eksempel i forbindelse med konferanser eller feltarbeid.

Det er også et behov for systematisk innhenting av kunnskap. Strømlinjeforming av rapportering fra institusjonene og innsamling av nasjonalt sammenlignbar statistikk, er svært viktige forutsetninger for å utvikle målrettede tiltak, og kan brukes som grunnlag for mer forskning.

Slike tiltak er viktige ikke bare for dem som direkte rammes av diskriminering. Det handler om rekrutteringen av morgendagens forskere og dermed, om omfanget og kvaliteten på den samlede kunnskapsproduksjonen ved norske forskningsinstitusjoner.

Kronikken bygger på en artikkel i det siste nummeret av Nytt norsk tidsskrift, og på funn i rapporten Rom for mangfold i akademia? En surveyundersøkelse om internasjonalisering, diskriminering og seksuell trakassering blant yngre forskere i Norge (AYF 2019).

Mer fra Kronikk