Aakvaag surrer med religionsbegrepet

Gunnar Aakvaag slår i Morgenbladet 25. mai et slag for mindre religion i skolen. Det er de hjembrakte ukeplanene som har vekket hans interesse for temaet. Hvordan KRLE-faget praktiseres der Aakvaag bor, vet vi lite om. Vi er opptatt av argumentene hans. De trenger motstand. Aakvaag argumenterer for mindre religion langs tre linjer: 1) KRLE-faget tar opp verdifull plass. 2) Aakvaag er ateist, og ser det som et privilegium å være «fritatt religionens diktat». Han vil ikke at skolen skal motarbeide det. 3) Læreplanens egne argumenter for faget holder ikke mål. I likhet med Aakvaag skal vi fokusere på det siste.

Ifølge Aakvaag begrunnes KRLE-faget med at religion er «vesentlig for å kunne tolke tilværelsen», at religion er «vesentlig for enkeltmennesket» og med at religion (kristendom) har preget europeisk og norsk kultur. De to første påstandene avvises. Den tredje underkjennes som tilbakeskuende. Nå er det humanistiske, ikke kristne, verdier som gjelder.

Hva er problemet? Hovedsakelig at Aakvaag argumenterer mot et fag, og en læreplan, som ikke finnes. I norsk skole er ikke religion et eget fag, slik Aakvaag synes å tro. Faget heter Kristendom, religion, livssyn og etikk, og skal ta for seg så vel filosofihistorie og moralfilosofi, som Aakvaags eget sekulære livssyn. Faget begrunnes derfor heller ikke – slik Aakvaag påstår – med at religion er vesentlig for å kunne tolke tilværelsen. Det tar ikke læreplanen stilling til. Den påstår bare at «Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.» Kort sagt: Religion forstås som et kulturelt fenomen, og KRLE begrunnes – selv etter den ulykksalig tillagte «K’en» – med at det er viktig å gi elevene kjennskap til de mange tolkninger av menneskelivet elevene vil møte lokalt og globalt. Faget forutsetter ikke at religion er entydig positivt. Den leksen elevene lærer i KRLE-timene er like mye at fenomenet religion er mangfoldig og at religiøse praksiser kan kritiseres. Når det gjelder formende faktorer i norsk og europeisk kultur, nevner planen de etterlyste humanistiske verditradisjoner spesielt. Aakvaag bør med andre ord jobbe med sitatpraksisen. Han har en del å hente når det gjelder religionsbegrepet også.

For Aakvaag er religiøs tro noe folk gjerne må holde seg med, så lenge Aakvaag slipper. Her har Aakvaag både vår, og fagets, fulle støtte. KRLE skal være et allmenndannede kunnskapsfag, ikke opplæring til tro. Det skal «bidra til felles kunnskapsgrunnlag og referanserammer, bidra til ny innsikt og gi rom for dialog tilpasset de ulike alderstrinn». Et slikt fag, vil vi mene, er viktig. Dermed er vi over på Aakvaags første argument, at KRLE-faget tar opp verdifull plass. Igjen er vi enige, men vil legge til: Det innholdet KRLE fyller sin tilmålte tid med, er også verdifullt.

Espen Schjetne
Ole Henrik B. Hansen
Mette Ramstad
Andrew Thomas