Annonse
00:00 - 27. april 2018

Mot en ny universitetsmodell?

Mange universitetsansatte er lite forskningspolitisk bevisste. Men nå må vi følge med, skriver Øyvind Østerud.

Professoropprop: Forrige gang foretaksmodellen ble foreslått, under Kristin Clemet, utløste det professoropprop. Akademikerne samlet seg også sammen med studentene i aksjonsgruppen Fritt akademia. 26. januar 2005, måneder før regjeringen skulle legge frem endelig  ny universitetslov for Stortinget, arrangerte de fakkeltog for akademisk frihet. Foto: Jon Hauge/Aftenposten/NTB scanpix
Annonse

Regjeringens planer

I Jeløyplattformen står det at regjeringen vil:

«Ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.»

Norsk studentorganisasjon har reagert sterkt på planene og landsmøtet har vedtatt en uttalelse om at «høyere utdanning skal være statens ansvar».

Regjeringen ønsker å utrede en foretaksmodell for universitetene. Det betyr fristilling fra staten. Det betyr samtidig større avhengighet av inntjening fra andre kilder som forskningsråd, stiftelser og oppdragsmarked. En tilsvarende utreding, fra det såkalte Ryssdal-utvalget, ble skrinlagt etter sterk motstand i 2003. Da som nå er det vanskelig å se fordelene ved en radikal endring. Universitetene i Norge er i en helt annen stilling enn universiteter i USA og andre store land. Der er markedet stort, finansieringsmulighetene mange og studieavgiftene høye. Det er akademisk spillerom for en lang rekke faglige orienteringer i et stort antall nisjer. Hvis gode forskere ikke er fornøyd med friheten og vilkårene, kan de flytte til et annet universitet med andre muligheter. Dette mangfoldet som sikkerhetsventil for akademisk frihet, er det umulig å oppnå i små land.

I Norge er markedet lite og smalt, finansieringen utenfor universitetsbudsjettet nærmest monopolisert i Forskningsrådet, og studiene gratis. Gratisprinsippet vil være noe av det første som ryker ved et «foretaksuniversitet» – uansett hva foretaksmodellen konkret består i. Enhver foretaksmodell gjør det mer entydig at studentene er kunder. Det er vanskelig å forestille seg at kunder ikke må betale for seg når den undervisningen de mottar, ikke lenger skal finansieres over skatteseddelen. I tillegg vil universitetenes finansielle avhengighet av et lite marked og et fåtall kilder gjøre akademisk frihet illusorisk. Dette er konsekvensen når institusjonene frikobles fra en liberal stat.

Hvorfor skal dette utredes igjen? Det er ikke nødvendig for staten eller universitetene å endre tilknytningsmodell. Den fungerer oppsiktsvekkende bra i internasjonal sammenheng. Forskningen er friere i Norge enn mange andre steder. Staten er heller ikke på konkursens rand, som i mange andre land. Det urovekkende med slike vedtak om utredning er at det gjerne betyr at noen alt har bestemt seg. En utredning med bundet mandat – utrede foretaksmodellen – vil ganske sikkert bli fulgt opp av oppdragsgiverne. Det er detaljene i modellen som er til utredning. Slik var det også i 2003, inntil en akademisk protestbølge stanset fremstøtet.

Det urovekkende med slike vedtak om utredning er at det gjerne betyr at noen alt har bestemt seg.

Nå vet vi allerede ganske mye om hva som ligger bak utredningsforslaget. Foretaksmodellen er en internasjonal tendens med en pågående ideologi i ryggen. Det blåser en reformvind over universiteter og høyskoler i mange deler av verden. I Norge har Produktivitetskommisjonen og regjeringen ønsket en mer markedsrettet forskning, større enheter og sentralisert toppstyring. Målet er universitetene som handlekraftige, strategiske aktører i samspill med stat og næringsliv. Det er dette som er den internasjonale bevegelsen. I EU heter det Lisboa-strategien fra toppmøtet i 2000. Målet var økt konkurranseevne overfor USA og Det fjerne østen. Forskningen skulle formes som produktivkraft i et aldrende og akterutseilt Europa.

Ideologien bak reformpolitikken har satt seg selv på spissen. Den forvaltes av sammenslutningen Triple Helix, «trippel spiral». Den internasjonale Triple Helix-konferansen 2018 foregår i Manchester i september. Bevegelsen utgir Triple Helix Journal og har forgreninger over store deler av verden.

Triple Helix har et forsonende trekk. De som målbærer programmet, er uten forstillelse. Her er ingen fraser om vitenskapens autonomi og forskningens frihet. Her er ingen forsøk på å sukre argumentasjonen for mer kommersielt styrt forskning, reduserte grunnbevilgninger og sentralisert universitetsledelse. Triple Helix tar tidens strømninger helt ut i sin modell for the Entrepreneurial University – Foretaksuniversitetet. Dette er det sentrale begrepet i bevegelsen. Det innebærer «målrettet, interaktiv innovasjon mellom universitet, offentlig entreprenør og investerende næringsliv», som det heter i en programerklæring. Triple Helix-bevegelsen har et rendyrket instrumentelt syn på forskning. Den er glad i honnørord som bærekraft, problemløsning og samarbeid for felles mål. Ideen er formulert i kontrast til det klassisk liberale universitetsidealet om akademisk frihet, forskerdrevet vitenskap og kollegial styring med valgte ledere.

Mode 2 university er en beslektet, men ikke sammenfallende universitetsidé fra 1990-tallet. Her ligger hovedvekten på at vitenskap må drives i en organisert kontekst av anvendelse og praktisk problemløsning. Akademisk, nysgjerrighetsdrevet grunnforskning innen etablerte fagdisipliner, kalt «Mode 1», tilhører den gamle og tilbakelagte universitetsverden. En av de mest innflytelsesrike forskningspolitiske skikkelsene i Europa gjennom flere tiår, den østerrikske vitenskapssosiologen Helga Nowotny, var en av pionerene i Mode 2-bevegelsen.

Hvorfor disse underlige betegnelsene? Triple Helix er ideen om friksjonsløst samspill mellom forskning, stat og næringsliv. Betegnelsen er en biologisk metafor som er hentet fra DNA-molekylets double helix – doble spiral. Den vitenskapelige treenigheten beskrives som en levende organisme som snor seg mot et mer innovativt og lønnsomt produksjonsliv. Universitet, stat og business smelter sammen i et sømløst nettverk, en felles bestemmelse gjennom økt produktivitet. Nøkkelordene i Triple Helix-språket er innovasjonssystem, kommunikasjonsnettverk og gjensidig tilpasning.

Triple Helix

Organisasjon som arbeider med skjæringspunkter mellom universiteter og forskning, næringsliv og myndigheter.

Innovasjon, entreprenørskap og «foretaksuniversiteter» er nøkkelord.

Bevegelsen ble startet med en konferanse i Amsterdam i 1996 og har siden fått forgreninger over store deler av verden. 

Årets konferanse er den 16. i rekken og holdes i Manchester 5.– 8. september.

Ideologien og modellen har noen blinde flekker. Triple Helix mangler blikk for vitenskapens indre vilkår. Her er ingen forestillinger om betingelsene for entusiasme, engasjement og oppdagerglede. Her er heller ikke spor av forskningens kritiske rolle, det kjetterske opprøret mot vanetenkning og etablerte sannheter. Det er vel i grunnen her forskningshistoriens høydepunkter ligger. Den friksjonsfrie Triple Helix-modellen mangler institusjonelt forsvar mot undertrykking eller nedprioritering av den forskningen som er fri til å konkludere på tvers av politisk makt og økonomiske interesser.

Mange av Triple Helix-programmets forkjempere har hverken hørt om «Triple Helix», «Entrepreneurial University» eller «Mode 2». Dette er de aktuelle reformenes ideologiske uttrykk, bakteppet for det pågående programmet for styring av universiteter og høyskoler utenfra og ovenfra. Men som økonomen John Maynard Keynes sa: «Mange av det praktiske livs menn, med sine pragmatiske løsninger, er gjerne slaver av en eller annen bortgjemt ideolog som de ikke engang har hørt navnet på». Derfor bør vi følge litt med på Triple Helix. Det eksplisitte, uforstilte og nesten troskyldige ved bevegelsen avdekker de blinde flekkene.

En norsk utredning av foretaksmodellen for universitetene vil selvsagt ikke ha Triple Helix-ideologiens retorikk. Den vil sukre forslaget med mange pene ord om forskningens frihet og uavhengighet. Bak det retoriske sløret vil det være vanskelig å oppdage hvor modellen bærer, ikke minst i et lite land som Norge, der alternativ finansiering utenom et lite antall dominerende aktører er ytterst begrenset.

Vitenskap og universitet lever i spenningen mellom tre hovedformål som alle skal ivaretas. Universitetet og forskningen er for det første kulturinstitusjoner med et bredt samfunnsoppdrag i utvikling og formidling av kunnskap. Det er for det andre uavhengige institusjoner på jakt etter de beste forklaringene og de mest holdbare argumentene – et kjettersk opprør mot konvensjonelle forestillinger og ikke-faglige føringer. Det er for det tredje en investering i fremtidig vekst og velstand.

Det som ikke lyktes i 2003, kan godt lykkes i 2020. Ansatte ledere og ytre mål på forskning står sterkere.

Foretaksmodellen rendyrker det siste hensynet – vitenskapen som produktivkraft – til fortrengsel for de to første. Som organisasjonsprinsipp og finansieringsmodell gjør den friheten mer illusorisk i de grunnmiljøene der forskningen blir drevet, til fordel for den formelle friheten for ledelsen til å styre og disiplinere fagmiljøene ovenfra og utenfra. «Forskeren som opprører» satte fysikeren Freeman Dyson som tittel på en bok for ti år siden. Opprør mot konvensjonelle forestillinger er ingenting for foretaksmodellen og den handlekraftige styringen ovenfra.

Det som ikke lyktes i 2003, kan godt lykkes i 2020. Ansatte ledere og ytre mål på forskning står sterkere. Mange universitetsansatte er lite forskningspolitisk bevisste, følger dårlig med, ser ikke implikasjonene eller er trette av en utfordring som kommer igjen og igjen. Studentene er kanskje blitt mer forbrukere av en undervisningsvare, selv om de forregner seg hvis de går ut fra at et foretaksuniversitet kan fortsette å levere varen gratis. Endelig er det tilstrekkelig at den store reformplanen vinner en eneste gang. Når den er gjennomført, er det ingen vei tilbake.

Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.