Annonse
00:00 - 28. juli 2017

Uhåndterlig etikk-kritikk

Dyr som oss: Kravet om like hensyn er et krav om rettferdig behandling av andre dyr med utgangspunkt i etisk relevante egenskaper som følelser, kroppslig helse, frihet og livsvilje, skriver Arild Tornes. Dyrevernsaktivistene på bildet er fotografert under en demonstrasjon i Berlin. Foto: Sean Gallup / Getty Images
Annonse

I «Uhåndterlig dyreetikk» (Morgenbladet 23. juni) advarer Agnes Bolsø, professor i kulturstudier, mot dyreetikk basert på likhet og likestilling. Innlegget er et svar til Lena Lindgrens kronikk (16. juni) og betraktninger som også tas opp i Samtidens temanummer om dyr og dyrevern.

Bolsø skriver at dyreetiske tilnærminger som problematiserer menneske/dyr-skillet visker ut reelle forskjeller mellom mennesket og andre arter, ved å «skape dem i vårt bilde», samt å «kolonisere [dem] gjennom å viske ut skillet mellom oss og dem». Det er vanlige motforestillinger som tas opp, men argumentasjonen er grunn og besvarer ikke motpartens argumenter.

 

Det gir lite mening å prate om likheter og forskjeller mellom mennesker og andre dyr i det abstrakte, uten å spesifisere hvilke likheter og forskjeller man ser for seg, og å forklare hvordan de er etisk relevant, all den tid man mener de er det.

Bruken av begrepet kolonisering er bemerkelsesverdig. Vi har definitivt en kolonisering av ikke-menneskelig dyreliv, og det er mer enn en metafor. Den er, slik Samtidens temanummer belyser, todelt. For de dyrene man kan kontrollere, temme og utnytte – de domestiserte husdyrene – gjelder ett regime. For de som «er i veien» – som er i konkurranse med mennesker om ressurser eller blir for obsternasige – gjelder et annet. Disse blir det gjerne gjort kort prosess på, så lenge de ikke tilhører en utrydningstruet art. Det er erobringens, slaveriets og krigens logikk.

  Menneskets kolonisering av dyrelivet går videre inn i kroppene deres. Dyr omformes til små, effektive egg-, melk-, og kjøttfabrikker og estetisk tiltalende kjæledyr. Denne prosessen går helt inn i dyrenes gener og DNA. Hvordan dyrekroppene verker, blir syke og kollapser under avlens kolonisering kan dyrevernorganisasjonene forteller mer om. Det klinger derfor hult når Bolsø beskylder dem som forsvarer likestillingsbasert dyreetikk – dem som vil oppgradere dyrs moralske status og stanse denne utnyttingen – for «kolonisering».

 

Bolsø fremstiller kjøttproduksjon som naturlig og forsvarlig, ved å vise til jaktens og kjøttets historiske og evolusjonære rolle for menneskeheten. Å appellere til den etablerte næringskjeden for å legitimere vår tids behandling av dyr, er som å appellere til et tradisjonelt kjønnshierarki eller kastesystem for å legitimere sosiale maktforskjeller. Dette er ideologi som konserverer eldgamle strukturer og fornekter vår valgfrihet, som mulighetene som ligger i en plantebasert matproduksjon og ikkevoldelige løsninger på menneske/dyr-konflikter.

Det er erobringens, slaveriets og krigens logikk.

Bolsø gjør et poeng ut av at dyrehensyn må balanseres opp mot hensyn til sosiale og kulturelle forskjeller, økonomi og politikk. Det må det. Her må også makt- og systemkritiske perspektiver inn, og ikke bare menneskesentrerte. Disse institusjonene er ikke hellige, de er ikke hevet over kritikk. Menneskets selverklærte rett til å dominere, utnytte og drepe andre dyr, og hele samfunnsorganiseringen rundt dette, må også utfordres.

Her blir det åpenbart en konflikt mellom krefter som vil bevare status quo og en bevegelse som vil gjøre radikale og potensielt kostnadskrevende endringer i samfunnets behandling av dyr. Hvordan kan slike interessekonflikter løses eller håndteres på en rettferdig og avbalansert måte? Her kommer vi ikke unna konkrete bestemmelser om hvilken vekt de forskjellige interessene bør gis. De kan likestilles og fordeles på et jevnbyrdig plan, eller de kan hierarkiseres i forhold til hverandre. Det er ikke noe tredje alternativ.

 

Beskyldninger om sentimentalitet er noe forsvarere av dyreinteresser er vant til. Bolsø spiller på dette når hun beskriver Lindgrens kritikk av artsdiskriminering som å «drukne i dyreøynene» og at det hele blir en «uhåndterlig smørje av snørr og tårer». Identifikasjon, empati og sympati med dyrene blir fremstilt som overfølsomhet, et irrasjonelt innslag. Det er angivelig ikke slik man bør bry seg om dyr. Det er ikke så stor vekt man bør tillegge skadene vi påfører dem.

Det er ikke lett å vite om man er sentimental eller kynisk, for beskyldninger om kynisme rettes også ofte mot dyrevernere. Når man mener at mennesket ikke har en naturlig moralsk forrang eller en eksklusiv iboende verdi, mister det sin privilegerte plass i kulturens moralske økonomi. Den utilitaristiske moralfilosofen Peter Singer er av denne grunn blitt svært kontroversiell. Forskjellige etikker er ikke bare forskjellige tenkemåter, men også forskjellige emosjonelle investeringer.

 

Alternativet til å gjøre menneske/dyr-likhetene etisk sentrale er ikke en etikk basert på forskjeller eller annerledeshet, slik Bolsø fremstiller det her. Kravet om like hensyn er et krav om rettferdig behandling av andre dyr, med utgangspunkt i egenskaper vi langt på vei er enige om er etisk relevante, slik som følelser, subjektivitet, lidelsesevner, mentalitet, kroppslig helse, frihet og livsvilje. Slike interesser er ikke spesielt menneskelige, men dyriske, selv om de kan opptre i varierende grader og former. Den menneskelige varianten er ikke automatisk mer etisk relevant.

 

Vår kultur er spesiesistisk. Vi har lange tradisjoner for å definere andre dyr som mindreverdige og utbyttbare, for å rettferdiggjøre vår bruk av dem. Likhetsetikken utfordrer dette. Det motsatte av artslikeverdet eller artslikestillingen er artshierarkiet. Spesiesisme fordrer hverken respekt for andre dyrs likhet med mennesker eller deres forskjeller fra mennesket. Det som kalles «othering» – stereotypisering, essensialisering og nedvurdering – er noe helt annet enn å anerkjenne andres unike særtrekk.

Bolsø opererer konsekvent med en menneske/dyr-dikotomi, selv om hun også legger til noen nyanser og graderinger. En slik inndeling er uholdbar. Mennesker er dyr. Når folk sier «de er ikke som oss», kan det hende de peker på noen reelle forskjeller, men ofte skinner det tydelig gjennom at de med den ­påpekte annerledesheten mener «av mindre betydning».

Det høres ut som en etisk impregnering mot nytenkning om menneske/dyr-forholdet når Bolsø skriver at vi «ikke [må] utvide vår selvforståelse ved å inkorporere andre arter», «ikke utvide eller overskride grensene» for vårt selv, for da blir dyreetikken uhåndterlig. Etikk handler nettopp om empati og oppbrudd, om å åpne seg for andre, å la seg omformes av dem og revurdere vår egen tilværelse.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»
«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»