Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Lena Lindgren: Å plutselig se dyret

Vi stirrer dyredøden i øynene, skriver Lena Lindgren.

De fleste av oss spiser kjøtt, tankeløst og med god appetitt. Konsumet vårt av pølser, biff og kyllingfileter –gjennomsnittlig 76 kilo per år på hver av oss – hviler på en kollektiv mental anstrengelse, nemlig fortrengning. Vi vet godt at dyret vi spiser, har levd et elendig liv. At kyllinger aldri er ute i frisk luft, og lever korte liv i kropper som vokser for fort for skjelettet, slik at de får benlidelser. At kuer, som er fantastiske mødre fra naturens side, blir fratatt kalven rett etter fødselen, og deretter holdes konstant drektige for maks melkeproduksjon. At griser lider av stress og liggesår fordi de bor i trange betongbåser der de ikke får levd ut sine naturlige behov for å grave etter mat eller bygge rede til ungene.

Vi vet det, og vi «vet det ikke». For ettersom mennesker liker dyr, ansikt til ansikt, er vi nødt til å bagatellisere volden, se en annen vei. Men oj, som det koster etterhvert – vi bruker en hel del hjernekapasitet bare på å lukke øynene. Og plutselig en dag går det ikke lenger. Da står et verdensbilde for fall.

 

Det nye, fabelaktige nummeret av Samtiden, som kom denne uken, handler bare om dyr: Dyrene dør. Du lever som før. Redaktør Christian Kjelstrup ser de ville og de tamme dyrene i sammenheng. For mens tamme dyr lever kun for oss, er ville dyr truet av utryddelse. I løpet av førti år er verdens dyrebestander blitt halvert. Seksti prosent av verdens primatarter er truet.

Tigeren. Elefanten. Sjimpansen. Gorillaen. Orangutangen. Neshornet. Pandaen. Jaguaren. Kjempeskilpadden. Isbjørnen. Pingvinen. Hvalrossen. Hubroen. Vakre, rare, majestetiske, intelligente, verdige medskapninger, som er i ferd med å forsvinne.

De største sorgene er stumme, heter det. Hva er det som er feil med oss?

 

Vakre, rare, majestetiske, intelligente, verdige medskap­ninger, som er i ferd med å forsvinne.

Kollektive fornektelser er egentlig skrøpelige. Når tankestillaset først raser, går det fort. Og kanskje –forhåpentligvis – står vi ved inngangen til et paradigmeskifte nå.

Mannen bak begrepet «paradigmeskifte», Thomas Kuhn, beskrev innledningen til ett nytt paradigme, et nytt verdensbilde, som en gryende krise – problemer hopet seg opp, som ikke lot seg løse innenfor det gamle paradigmet. Det er akkurat dette som skjer nå – nye funn hoper seg opp og utfordrer paradigmet om at mennesket er så unikt og usammenlignbart.

Det har med fremskritt innen nevrobiologi å gjøre. De har avdekket større likheter i hjernestrukturene mellom dyr og mennesker enn man trodde. For eksempel kan aper slutte fra årsak til virkning. Kråker kan planlegge fremtiden. Elefanter, delfiner, spekkhuggere og flere apearter har bevissthet om seg selv. Kognitive evner som vitenskapen før antok var unike for mennesket. Dyr viser intelligens ved å bruke verktøy, kommunisere med hverandre og samarbeide. De viser empati og opplever smerte og glede.

Dyrene blir, så lenge de ses som menneskets motsetning, per definisjon dehumanisert. Som kjent, blant annet fra holocaustforskningen, spiller dehumanisering en viktig rolle når mennesker utrydder hverandre. Mange dyrevernere er latterliggjort for sine sammenligninger mellom holocaust og industrielt dyrehold. Men er slike sammenligninger så på jordet, egentlig? Den norske biologen Dag O. Hessen skriver realistisk om å ta konsekvensene av det vi vet. I Samtiden skriver han om de store apene, som nå er utrydningstruet. Hvis vi tar likheten – kognitivt og følelsesmessig – mellom oss og dem inn over oss, får utryddelsen karakter av folkemord, skriver Hessen.

Likheter tvinger oss til å se dem. Dehumanisering, det som gjør lidelsene mulig, blir stadig vanskeligere.

 

Les også Dag O. Hessens kronikk «Oss og dem, dyrene».

 

Paradigmeskifte

  • Et systematisk skifte i måte å tenke på, som er av betydelig størrelse og rekkevidde.
  • Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i The Structure of Scientific Revolutions i 1962. Ifølge Kuhn skjer overgang fra et paradigme til et annet gjennom kriser i vitenskapen.
  • Newtons fysikk og Darwins evolusjonslære er eksempler på paradigmer. Kilde: Store norske leksikon

For tiden formidles disse naturvitenskapelige funnene til folket gjennom store episke sveip. De store fortellingenes tid er her igjen, og de kombinerer biologi og historie. Eksempler fra de siste årene er historikeren Yuval Hararis Sapiens (på norsk i 2016). Eller Den sjette utryddelsen (Elizabeth Kolbert, 2015). Eller romanen Bienes historie, for den saks skyld (Maja Lunde, 2015). Eller Are We Smart Enough to Know How Smart Animals Are? (Frans de Waal, 2016). Eller Dyrenes indre liv. Kjærlighet – sorg – omtanke (Peter Wohlleben, 2017). Vi snakker ikke om marginale utgivelser, men om internasjonale bestselgere. Det nye dyrenummeret av Samtiden er et utadvendt påfunn i samme gate. Og debatten om atropocen (menneskets tidsalder, som geologene har definert den) har pågått med full styrke de siste årene.

I et nytt paradigme vil det antroposentriske hovmodet være mindre og menneskedyret være jekket ned noen hakk. Nei, mennesket er ikke «alle tings mål». Mennesket er ikke kronen på skaperverket. Ja, vi er evolusjonær suksess. Og ja, vi er et spesielt smart dyr. Men vi har bare levd i 200 000 år, et lite skudd på det 3,8 milliarder år gamle livstreet. Og smartere er vi heller ikke, enn at vi nå sager av grenen vi sitter på.

 

Mange vitenskapelige gjennombrudd har vært «irettesettelser» av menneskets opplevelse av å være i sentrum. Kuhn brukte oppdagelsen av det heliosentriske verdensbildet som selve skoleeksempelet på et paradigmeskifte. Når jorden ikke lenger var sentrum, men bare en planet som gikk i bane rundt solen, ble menneskets posisjon i skaperverket redusert. Makten mellom kirken og naturvitenskapen ble forrykket for alltid.

I dag rykkes vi ut av vår opplevelse av å være sentrum på jorden. Det er ikke lett å svelge: Selvsagt føles det bedre å føle seg som en usammenlignbar skapning, som utvalgt, i Guds bilde, og master of the universe. Det er rystende å erkjenne at vi er en art, blant ni millioner andre arter. Selv om dette – i ett perspektiv – er en vitenskapelig korrekt forståelse av mennesket.

Hessen skriver i Samtiden om to sentrale vendepunkter i vitenskapshistorien om forholdet mellom dyr og mennesker. Det første sto Descartes for på 1600-tallet: Han slo fast at mennesket eksisterte, «Jeg tenker, altså er jeg.» Dyr tenkte ikke, følgelig var de bare følelsesløse legemer. Det andre vendepunktet var Charles Darwins Artenes opprinnelse i 1859, som satte mennesket i slekt med dyrene. Evolusjonsteorien har vært kontroversiell og politisk upopulær siden. Vi strever ennå hardt med å ta innover oss konsekvensene av den.

Hvorfor motviljen mot å innse at vi er dyr?

Vi fryktet dyret i Åpenbaringen før, og frykter nok dyret inne i oss nå. Men forskjellene mellom dyr og mennesker går ikke mellom ondskap og godhet. Begge arter kan vise empati mot sin neste, for i øyeblikk etter å rive hodet av en fiende. Men bare mennesker kan sette ondskapen eller godheten så til de grader i system. Og bare mennesker kan holdes til ansvar. Ansvar er humanismens nøkkel-idé.

 

Derfor er det også et paradoks her. For innbakt i dette paradigmeskiftet ligger jo at humanismen – sjølvaste – kan bli utfordret. Humanismen, alle snille ideologiers mor og «luften vi puster i», grunnlag og basis for tankevirksomhet siden renessansen. Paraplyen både for Kirken, Human-Etisk Forbund og FNs menneskerettigheter. For alt som er godt her i verden, altså.

Humanismen sier at alle mennesker har lik og ukrenkelig verdi. Humanismen setter «mennesket i sentrum». Lyder det kjent? Ja, for humanismen er mennesket, naturlig nok, verdens navle. Hva så med de vesenene som faller utenfor dette privilegerte ukrenkeligheten, spør dyrevernerne. De peker på humanismens blinde flekk. Og brått kan humanismen fremstå som en kjøttbedøvet herskerideologi.

Dette – at Vestens grunnleggende tankesett utfordres – viser hvor radikalt et paradigmeskifte for dyreverd egentlig kan bli.

Mange dyrevernsaktivister har sammenlignet humanismen med rasisme – en systematisk diskriminering basert på biologi. Denne rasismen har også et eget navn; spesiesisme, eller arts­sjåvinisme.

Paradokset ligger i at vi faktisk trenger humanismens arv for å heve dyreverdet. Filosofisk ligger dyreverdet i forlengelsen av menneskeverdet. Kjernen i humanismen er menneskets evne til å ta ansvar. Det er nettopp vår humanistiske arv vi må gå til – og utvide – når vi må heve dyreverdet.

 

Historisk har mange nye grupper erobret menneskeverd, som før ikke hadde det: kvinner, barn, homofile. I dag ser vi med vantro på tidligere praksiser som slaveri og barnearbeid. Om noen tiår vil vi forhåpentligvis se tilbake på vår behandling av dyr med samme vantro. Kanskje vil mennesker om noen tiår tenke: «Hvorfor holdt vi dyr i slike torturlignende omgivelser? Vi hadde ikke begreper om dyreverd».

 

Det gamle paradigmet råtner bort i denne stund. Vi vet for mye.

 

Annonse