Annonse
00:00 - 23. juni 2017

Uhåndterlig dyreetikk

Annonse

Mennesket er ikke så unikt som bibelen og vitenskapen til nå har fortalt oss. Vi er ikke toppen av skaperverket. Mange har visst dette lenge, for eksempel aborginerne i Australia, indianerne i Amerika og samene i vår egen nordlige sfære. I disse kulturene er det en flyt mellom mennesker, dyr og natur som er ganske annerledes enn i fastboende og landbruksbaserte befolkningsgrupper.

Men også i småskala jordbruk i dag og i vår nære historie er det et annet forhold mellom mennesker og husdyr enn det som er tilfellet i intensivt industrielt jordbruk. Ikke alle mennesker til alle tider har holdt husdyr med «et elendig liv». Det får jeg behov for å si når Morgenbladets Lena Lindgren slår et slag for dyreverdet 16. juni. Når dyrehelse fremmes, må det være med blikk også for sosiale forskjeller mellom folk, og for økonomi og politikk. Lena Lindgren ser ut til å drukne når hun «stirrer dyredøden i øynene».

Vi må ikke kolonisere andre gjennom å viske ut skillet mellom oss og dem.

Menneskene har jaktet og spist kjøtt. Slik kjøtt har vært en forutsetning for evolusjonen av andre arter, ble det også det for oss. Og vi er selvsagt mulige byttedyr for andre arter. Vi må som samfunn ha en forsvarlig praksis for hvordan vi lever dette samlivet med dyrene vi eter, og med de som potensielt dreper og forsyner seg av våre døde kropper. Da snakker vi om forskjeller mellom oss og dyrene, men også om forskjeller mellom mennesker og kulturer, og vi snakker dermed om politikk på mange felt.

Lindgren, og for så vidt også Dag Hessen i samme utgave av Morgenbladet, skriver først og fremst om verdien av de dyrene som ligner oss mest. I Lindgrens ord «vakre, rare, majestetiske, intelligente, verdige medskapninger». Hessen vektlegger de kognitive likhetene mellom oss og høyere primater. Det ser ut til at likhetene skal være grunnlaget for etikken.

Dette er ikke veien å gå når en skal argumentere for et bedre forhold mellom oss og andre medskapninger på denne planeten. Det er ikke minst de ekle, sleipe, stikkende, uintelligente, krypende og kravlende som nå trenger beskyttelse, i hvert fall hvis vi som art skal overleve. Også de må bli tilskrevet verdighet og rett til liv, selv om vi slett ikke synes de ligner oss.

Vi må ta vare på naturen og våre medskapninger uten igjen å skape dem i vårt bilde. Vi må ikke kolonisere andre gjennom å viske ut skillet mellom oss og dem, og heller ikke utvide vår selvforståelse ved å inkorporere andre arter. Vi må heller ikke overskride et begrep om våre egne «selv» og dermed glemme at dette selvet, dette subjektet, dette individet er blitt til i relasjon til andre mennesker, i relasjon til dyr og materielle realiteter, på ulike steder og til ulike tider.

Hvis jeg visker ut, utvider eller overskrider grensene for mitt eget selv for å utøve tilstrekkelig respekt og ansvar for dyr, står jeg i fare for at dyrevern og dyreetikk blir en uhåndterlig smørje av snørr og tårer. Dette var et av hovedpoengene for filosofen Val Plumwood i diskusjonen med Arne Næss og dypøkologene i sin tid, og når jeg leser Lindgren er det verdt å minne om det.

Agnes Bolsø er professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»