Annonse

Annonse

00:00 - 17. mars 2017

Den litterære lyngen i norskfaget

Hvis elevene ikke vet hva rev og lyng er, kan vel norsklæreren bare vise vei?

Lesestrategier: Jeg har tatt til orde for at ungdommen lærer seg et norsk som er knyttet opp mot de følelsene de har inne i seg og den virkeligheten de har rundt seg, skriver Knut Hoem. Her fra Flormo skole i Stjørdal.⇥Foto: Svein Erik Dahl / NTB Scanpix

Ida Vågsether underviser i norsk på en skole på øst i Oslo, og hevder i Morgenbladet 10. mars at de færreste av hennes elever vet hva lyng er, og at nesten ingen av dem har sett en rev. Det kan jo godt hende. Det verste, eller beste som kan skje, hvis klassen synger «Å reven lå under birkerot» (bortved lyngen) er vel at det kommer noen hender i været som spør: Hva er lyng? Hva er en rev? Her kommer norsklæreren inn som den selvskrevne veiviseren til bøkenes og sangenes verden. For Vågsether mener vel ikke at hun bare kan introdusere litteratur som inneholder dyr og natur som barna kjenner fra før? I så fall er mange fabeldyr ille ute!

I en debatt på Parketeatret nevnte jeg «Den fyrste song» av Per Sivle som eksempel på et stykke norsk litteratur, som alle barn kan forstå. Første linje lyder «Den fyrste song eg høyra fekk var mor si song ved vogga». Vågsether mener dette ikke duger i hennes klasse, fordi dette (bare) var et gjenkjennelig bilde for middelklassebarn. Mener Vågsether virkelig at det bare er middelklasseforeldre som synger for barna sine?

Mener Ida Vågsether virkelig at det bare er middelklasseforeldre som synger for barna sine?

Vågsether forsvarer videre såkalte lesestrategier som et viktig verktøy i norskundervisningen. Jeg må medgi at jeg ikke helt skjønner skillet mellom punktlesing, skumlesing og nærlesing, og jeg forstår ikke hvorfor de skal overvåke sin egen lesing, hva nå det innebærer. Lesesenteret i Stavanger sprer nå denne typen metakognitive teorier ut til skoler over hele landet via veiledningsheftet «Leselosen». Professor Finn Egil Tønnesen ved det samme lesesenteret sablet ned metakognisjon som «teoretisk jåleri» i Klassekampen. Forskningen er muligens «bred», som Vågsether skriver, men den er ikke spesielt enig med seg selv. Ikke bare lærerne, men også elevene blir utsatt for det samme metapedagogiske begrepsapparatet.

Til eksamen i fjor fikk tiendeklasseelever i Oslo i oppgave å skrive en tekst der de «på en vennlig måte» forklarte en medelev hvorfor en teateranmeldelse, signert VGs Borghild Maaland, var «vanskelig å forstå». Videre skulle de gi tips til hvordan hun eller han kunne «angripe» teksten. Oppgaveskriverne hadde altså på forhånd bestemt at VGs anmelder var vanskelig å forstå, og elevene ble sendt ut på jakt etter ord og uttrykk som bekreftet dette, før de så skulle si noe om hvordan de jobbet for å finne det ut.

Hvilken leseglede dyrker vi frem ved å sette ungene til å finne vanskelige ord i Borghild Maalands teateranmeldelser? Jeg har tatt til orde for at ungdommen lærer seg et norsk som er knyttet opp mot de følelsene de har inne i seg og den virkeligheten de har rundt seg. Dette språket finner elevene i romaner, dikt, drama, sanger og noveller, men det siste tiåret har vinden blåst i andre retninger.

I 2006 definerte Programme for International Studies Assesment (Pisa) at barna skulle lære seg å lese for å kunne tilegne seg kunnskap og ferdigheter som de kunne bruke når de ble voksne (skills needed in adult life). Samme år slo den nye læreplanen i norsk fast at barna skulle lære «relevante norskfaglige begreper». Et drøyt tiår senere ser vi at denne orienteringen mot voksenverdenens abstrakte begreper har satt sine spor både i prøver og læreverk.

For noen uker siden utkom det forskning som tenkte annerledes. I boken Teacher and Librarian partnerships in Literacy Education in the 21. Century, slo forskerne Joron Pihl, Kristin Skinstad van der Kooji og Tone Cecilie Carlsten fra Høgskolen i Oslo og Akershus et slag for den litteraturbaserte norskundervisningen. Det mest interessante funnet, skrev de, var at elever fra hjem med lav inntekt, men som var blitt glade i å lese, presterte bedre på skolen enn elever fra hjem med middels til høy inntekt som ikke var dedikerte lesere. Dette gir grunn til en forsiktig optimisme, skrev de videre, fordi «selv om vi ikke kan påvirke elevenes sosioøkonomiske bakgrunn, så kan vi påvirke de holdningene de har til lesing» (min oversettelse). Jeg vil på det varmeste anbefale denne boken til Vågsether og alle andre norsklærere der ute, som brenner for en mest mulig litteraturbasert norskundervising.

Knut Hoem er litteraturkritiker i NRK.

Annonse