Med kunnskap vokser tvilen, heter det. Når NRKs litteraturkritiker Knut Hoem uttaler seg om hvordan litteratur bør brukes i skolen, er han så skråsikker som bare en kunnskapsløs mann kan være.
Knut Hoem har i det siste vært i flere debatter på NRK på grunn av sine kronikker om hvordan litteratur skal leses i skolen. Han ønsker at vi skal lese mer, og at vi skal møte litteraturen annerledes. Et ankepunkt er de mange lesestrategiene som skolen visstnok er unødvendig proppfull av, selv begynner han bare på side én og leser i vei. Vel, det er en helt adekvat lesestrategi for en god leser. For den svake leseren er det derimot en elendig strategi som fort fører til at boka smeller i veggen før side tre. Det er der pedagogen og lesestrategiene kommer inn.
«Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga». I en av debattene foreslo Hoem at man kan bruke dette vakre sitatet som første linje i ei lærebok for å vekke interesse. Begrunnelsen var at bildet er gjenkjennelig, «den erfaringen med foreldre som leser for barnet, det kjenner alle barn til».
Siden alle skal med i enhetsskolen vår, må vi hjelpe de svake leserne.
For en fin verden det hadde vært dersom dette faktisk stemte. Og det er nok et gjenkjennelig bilde for mange middelklassebarn. Forskning viser at det er en sammenheng mellom sosial tilhørighet og leseferdigheter, barn fra middelklassen er jevnt over sterkere lesere. Siden alle skal med i enhetsskolen vår, må vi hjelpe de svake leserne. Og det er bred forskning på et gode lesestrategier er veien å gå her.
Eksemplene på Hoems klasseblindhet er mange. For eksempel mener han at det «er ingenting i [Faderen av Bjørnstjerne Bjørnson] som ikke enhver ungdom kan skjønne», eller at «Revene lå under birkerot» er «veldig gjenkjennelig» fordi den inneholder bilder av rev, lyng og bjørk. Jeg underviser på en skole på østkanten i Oslo. Få av mine elever vet hva lyng er, nesten ingen har sett en rev, og mange av dem trenger hjelp for å forstå de ulike konnotasjonene til ordet «faderen». Det betyr ikke at vi ikke arbeider med disse tekstene. Det betyr bare at for at mange av dem skal få glede av teksten, er vi nødt til å arbeide i forkant, under og etterpå.
Et hovedproblem for den svake leseren er dårligere vokabular, færre referanser og problemer med å skille viktig og uviktig informasjon. Slike lesere kan ikke bare begynne på side én og lese nedover. Hoem kan det, sønnen hans kan sikkert også det. Men den svake leseren trenger innganger til teksten. Deretter, når teksten har åpnet seg, kan leseglede oppstå.
Ida Vågsether er litteraturkritiker i Stavanger Aftenblad og lektor i norsk og matematikk ved Kuben videregående skole.