Annonse
00:00 - 04. mai 2018

Mer liv

Bernhard Ellefsen bekjenner at han ikke leser litteratur for å «lære å dø», men for å ta del i den energien som forløses når dødsangst forvandles til vital protest.

Døden: Hodeskalle med brennende sigarett av Vincent van Gogh, 1886. Foto: Van Gogh Museum, Amsterdam (Vincent van Gogh Foundation)
Annonse

En av de siste gangene jeg besøkte broren min på hospice, utsatte han meg for en morbid spøk. Han var på dette tidspunktet ufør i halve kroppen, og kunne for eksempel ikke spise selv. Jeg matet ham med skje. Plutselig kastet han hodet bakover, rullet frem det hvite i øynene, lot tunga falle halvveis ut av munnen. Jeg var lamslått, vantro, livredd – til tross for, eller kanskje også på grunn av det pantomimeaktige: Det var en sånn gest vi brukte som barn da vi lekte at vi døde. Da sprakk den vitale halvdelen av ansiktet hans opp i latter.

Når jeg leser kritiker Bernhard Ellefsens langessay, ikke «om», men Imot døden, bobler denne episoden opp i meg. Min reaksjon var urimelig. Jeg ble rasende, som om det at broren min hadde hatt mage til å lure meg var mer avgjørende enn det faktum at han levde. Ellefsen siterer Freud: «I det ubevisste er hver og en av oss overbevist om sin egen udødelighet.» 

Jeg tror jeg vet nå hva raseriet handlet om – det var min urokkelige tro ikke bare på min egen, men også på min brors udødelighet som var krenket. Og hvilken vitalitet vitner ikke dette raseriet om, et raseri som jeg fortsatt kjenner i kroppen når jeg tenker på denne episoden, og som gjør broren min påtagelig nærværende for meg selv nå, mer enn et decennium etter hans faktiske død. 

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.