Programlederne på NRK Supernytt innledet med å si at dette skulle være den aller koseligste partilederdebatten. Videre presenterte duoen et mål for programmet: Å vise at man kan være venner i virkeligheten, selv om man er uenige politisk.
Dette – å være uenige, men venner – er noe de fleste mennesker er, selv om virkelighetsfremstillingen i mediene ikke på noen måte klarer å gjenspeile dette. Målsettingen må derfor sies å være fornuftig, selv om barna foran skjermen tidsnok kommer til å erfare dette selv. Så ble reglene presentert: Forbudt å bruke vanskelige ord. Forbudt å avbryte hverandre. Forbudt å legge skylden på andre.
Og med ett ble det spennende, for de utallige avbruddene og den tannløse skylde-på-andre-metoden har gjort mang en partilederdebatt fullstendig uspiselig.
---
Valgkampen anmeldt
Hver dag frem mot valget anmelder Morgenbladets kritikere kulturuttrykk knyttet til valgkampen – fra fuglehøyt til fiskelavt.
[ Les flere anmeldelser her. ]
[ Klarspråkentuasiasten Peter Tosh ]
[ En ensom blomst i plakatfloraen ]
---
Stillhet. Første post var: Si noe fint om en av de andre politikerne. Dette fungerte ikke så bra, for ingen klarte å lire av seg noe annet enn selvfølgeligheter à la «Jonas er en bra kar». (På Supernytt er alle på fornavn med hverandre, så da blir det sånn her også.) Første debattema var bompenger, og følgende spørsmål: Skal de som kjører bil, betale for sykkelveier? Politikerne skulle svare ved å holde opp en bordtennisracket. Oransje racket for ja, lilla for nei. Bare Sylvi løftet den lilla. Trygve veivet med begge to, ute av stand til å bestemme seg. Slik sikret han seg taletid, og illustrerte samtidig Senterpartiets paradoksale agenda i år: Å fremstå som et bilelskende klimaparti.
Alle partiene fikk 30 sekunder på å legge frem sine synspunkter på saken, og her satte Jonas rekord i å skvise inn mest mulig meninger i løpet av et halvminutt, mens Kjell Ingolf og Bjørnar snakket i 24 sekunder før de bare glodde inn i kamera de siste seks.
I temaduellen mellom Une og Sylvi fikk sistnevnte forklare barna at med MDGs bompengepolitikk, så ville mange av dem, i hvert fall de med foreldre som har dårlig råd, sannsynligvis måtte slutte med fotball og andre fritidsaktiviteter. Fordi det kom til å bli så dyrt å passere bommene på vei til trening. Hverken Une eller programlederen benyttet anledningen til å spørre Sylvi om hvordan man innen politikkområder som eksempelvis skatt, bolig eller frivillighet kunne bidra til å hjelpe slike familier til å få råd til trening. Til slutt spurte programlederen hva Sylvis parti Frp ønsket å gjøre for å redde miljøet. Svaret: «Å legge til rette for kollektivtrafikk (…) Men ingenting er gratis. Får du ei pølse, må mamma og pappa kjøpe den (…) Mitt parti vil at mamma og pappa skal beholde mest mulig av pengene.»
Mat. Neste spørsmål gikk på matpreferanser, og her var blokkinndelingen tydelig: Trine, Erna, Sylvi og Kjell Ingolf holdt alle opp den lilla racketen. Altså heller burger enn pizza. Flere temaer ble tatt opp, for eksempel lekser, skole og litt mer sykkel versus bil.
En lagkviss avslørte at Sylvi trodde Tiktok var et «slags firkanta drops» (hun tenkte antagelig på Pez), men heldigvis ble laget reddet av at Kjell Ingolf grep inn: Neineinei, det er en app som brukes til å dele små videoer. Jonas ante ingenting, mens Bjørnar og Une virket å ha et visst innblikk i barne- og ungdomskulturen. Etter en formidabel snuoperasjon stakk likevel det andre laget – Audun, Trine, Erna og Trygve – av med seieren i quizen. Begge lag fikk en pandabamse i premie.
Debatten var vellykket, i den forstand at alle partiene fikk gode anledninger til å legge frem sine synspunkter, og ikke minst fordi de unge seerne ble godt kjent med politikerne som personer. De tre målsettingene ble innfridd, men partilederne fikk knapt muligheten til å avbryte hverandre – programmet var lagt mer opp som en skoletime enn som debatt.
Dans. Da rulleteksten kom, var det tid for dans, og det ble med en gang tydelig at Kjell Ingolf er partilederen med mest erfaring med å danse i edru tilstand. Også Une så ut til å være i et naturlig habitat på dansegulvet – hopping, jubel, memories of a free festival.
Sylvi gjorde ikke engang et forsøk på å bevege seg til musikken, mens Trygve knakk litt i knærne, før han puttet hendene i lomma og smilende vagget hit og dit: Den som går på disko for å treffe Trygve, kan droppe å lete på dansegulvet, gå heller rett til baren.
Bjørnar hadde en viss rytme i kroppen, men det var helt tydelig hvilken utelivsarketype han representerte: Den som gjerne vil danse, men ikke tør, og heller nøyer seg med trygge, ørsmå bevegelser og uarresterbar klesstil. I motsatt ende viste Jonas seg å være han som «tar helt av» og improviserer vilt. Pandaen føk i taket, stemningen steg. Hadde det vært et høyttalerrigg å klatre på, hadde garantert Jonas stått på toppen, veivende med armer, pandaer og roser, totalt i ett med musikken og mengden.