Debatt

Om hybris i samfunnsvitenskapen

Tore Wig skriver seg inn i en tradisjon der vestlige professorer avskriver vitenskapsteorier utviklet utenfor det hegemoniske forskningsparadigmet.

Det er neppe noe fortrinn i vitenskapsfilosofien generelt, og samfunnsvitenskapen spesielt, at forskere nekter å ta innover seg at all forskning innebærer en viss grad av usikkerhet. Dogmatiske samfunnsforskere med Tore Wigs syn (se hans svar på min positivismekritikk i Morgenbladet 11. september) er lite egnet til å drive forskningen fremover. Andre forskere innen den positivistiske tradisjon av mindre dogmatisk støpning enn Wig er i dag langt mindre entusiastiske enn tidligere når det gjelder å proklamere objektivitet og nøytralitet i forskningen.

Spesielt interessant i denne sammenhengen er det komplekse forholdet mellom resultater fra samfunnsvitenskapelig forskning og politikk, et område Wig burde kjenne til. Debatten rundt hvor pålitelig samfunnsforskningen er når den brukes til å støtte opp om politiske beslutninger, er viktig fordi den fokuserer på at forskningen som ligger til grunn for beslutningsprosessene, er mer usikker og mindre nøytral og objektiv enn man ofte får inntrykk av. Det er virkelig til å riste på hodet av at Wig fullstendig avskriver det faktum at forskning, og ikke minst samfunnsforskning, aldri fungerer i et ideologisk, epistemologisk og politisk vakuum.

Wig skriver seg inn i en forskningsmessig tradisjon der hvite, gjerne mannlige, professorer fra vestlige universiteter setter den vitenskapsfilosofiske agendaen, og der vitenskapsteorier som ikke er utviklet innenfor det hegemoniske forskningsparadigmet, avskrives. Ikke minst gjelder det avvisningen av kritisk raseteori og postkolonialismen. Det er naturligvis foruroligende for de samme professorer at dominerende teorier rundt rase og kolonialisme nå stadig mer utfordres av samfunnsforskere, ikke minst i USA og det globale sør, men også av forskere i Europa. Privilegier står på spill.

Den nye kunnskapen som postkolonial og kritisk raseteori genererer, er ikke utdatert, men er helt påkrevet og høyst relevant siden rasisme er for lite studert i mainstream positivistisk samfunnsforskning, noe også Wig erkjenner. Wig erkjenner også at positivistisk samfunnsforskning domineres av hvite/vestlige forskere og ikke minst deres forskningsspørsmål. Hvorfor tror han nå plutselig at positivismeforskningen skal kunne bygge et felles kunnskapsgrunnlag for å bekjempe undertrykking/rasisme?

Kritisk raseteori og postkolonial forskning har derimot stilt nye forskningsspørsmål som den hegemoniske (positivistiske) samfunnsforskningen ikke har villet stille eller ikke hatt redskaper til å stille. Det er nettopp teorier blant annet utviklet i ikke-hegemoniske og subalterne kontekster som kan bringe forskningen på dette området fremover.

Men nei, jeg tror ikke at disse teoriene som Wig avviser, kan bringe til torgs alle svar og generere såkalte objektive sannheter rundt dette følsomme temaet. Men kritisk raseteori kan ved å avdekke strukturell rasisme, strekke seg forbi rasismeforskning som i hovedsak avdekker individers hatytringer og rasistiske praksiser. Bare av den grunn har kritisk raseteori og postkolonial forskning sin berettigelse. Det har imidlertid ikke Wigs hybris.

Anders Breidlid

Mer fra Debatt