00:00 - 11. september 2020

Et utdatert syn på samfunnsforskning

Vitenskapssyn bestemmes ikke av hudfarge eller breddegrad.

Raseskille: «En svart tjener tar seg av sin hvite herres barn», står det i bildeteksten som følger dette bildet fra 1850. Foto: Collection of the Smithsonian National Museum of African American History and Culture

Lesere som trodde jeg argumenterte mot stråmenn i min kritikk av vitenskapssynet i deler av kritisk raseteori og postkolonial teori bør lese svaret fra Oslomet-professor Anders Breidlid. Han mener altså at samfunnsvitenskapene ikke kan si noe objektivt sant om verden, og at forskere med ulik bakgrunn ikke kan nå konsensus om hva som er tilfelle ved vitenskapelige undersøkelser. Breidlid hevder «positivistisk» samfunnsforskning er «autoritær», at forskning med ambisjoner om å gi objektiv sann kunnskap er av moten ved universitetene, og at Frankfurterskolens kritikk viser slik forsknings begrensninger.

Dette er gufs fra fortiden. I brede toneangivende samfunnsfag som økonomi, sosiologi, psykologi, og statsvitenskap finner du lite filosofisk panikk rundt hvorvidt det er mulig å nærme seg forskningsbaserte sannheter om samfunnet. I analytisk vitenskapsfilosofi er relativismen Breidlid forfekter nå marginal. Breidlids syn på samfunnsforskning presenteres som om ingenting har skjedd i samfunnsvitenskapens filosofi og praksis siden Ex. Fac. på 90-tallet.

Breidlid påpeker at kunnskap ikke «genereres i et vakuum», som er trivielt sant. Sosial bakgrunn og andre trekk ved forskere påvirker forskning. Forskere er mennesker, som kan la subjektive oppfatninger prege slutninger. Men dette har stikk motsatte implikasjoner av de Breidlid trekker. Nettopp fordi subjektive oppfatninger kan prege analyser bør samfunnsforskning etterstrebe vitenskapelighet og stringens, med sterkt fokus på presisjon, forskningsdesign, systematikk, transparent metodebruk, empiri, og etterprøvbarhet. I dagens vitenskapelig orienterte samfunnsforskning øker fokuset på etterprøvbarhet og åpne data; da kan man faktisk teste hvorvidt forskningsfunn repliseres av forskere med ulik bakgrunn. Noen funn består testen. Kunnskapen om samfunnet øker.

At subjektivitet kan påvirke forskning gjelder for all vitenskap, fra partikkelfysikk til medisin og samfunnsforskning. Derfor krever vitenskap et sett med objektive metoder for å styrke troverdigheten til forskningsfunn. Dette gjør forskningens troverdighet mindre avhengig av hvem som forsker og mer av hvordan forskningen er utført. I dagens samfunnsforskning er det «positivistisk» samfunnsforskning som leder vei for å gjøre forskningen mindre subjektiv, og det er et paradoks at teoriretninger som er opptatt av standpunkt i forskningen ofte har et slepphendt forhold til metoder som begrenser subjektivitetens innflytelse.

Breidlid konstruerer en opposisjon mellom positivistisk samfunnsforskning og «de undertrykte». Men vitenskapssyn bestemmes ikke av hudfarge eller breddegrad. Ta dette eksempelet: Mye av den moderne empiriske forskningen på slaveriets herjinger, eller effektene av borgerrettighetskamper, utføres nå av samfunnsvitere med minoritetsbakgrunn. De tar utgangspunkt i at man kan si noe objektivt sant om for eksempel effekter av frigjøringskamper (og taktikker) mot segregering på rasistiske holdninger gjennom dataanalyse. 

I tillegg bruker de vitenskapelige fremgangsmåter og åpne data, som gjør det mulig å se dem i kortene, etterprøve og komme nærmere sannheten. At Oslomet-professoren og hans likesinnede da vil kontre med at disse funnene eventuelt bare er «sanne for dem», fordi Frankfurterskolen kritiserte positivismen en gang for over 60 år siden, eller fordi ingen forskning «foregår i et vakuum» bør møtes med hoderisting.

Tore Wig

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Også ytringsfriheten krever at vi foretar etiske vurderinger.»