Det er forbausende å lese Tore Wigs angrep på kritisk raseteori og postkolonialisme og hans tilsvarende opphaussing av positivistisk samfunnsvitenskap i Morgenbladet 28. august. Angrepet må blant annet sees i lys avkoloniseringsdebatten i akademia for et par år siden.
Wig er bekymret for kritisk teori og postkolonialismens syn på vitenskap. Wig fokuserer på samfunnsvitenskapens streben etter objektiv sannhet, og at den gjennom å anvende et sett prosedyrer på riktig måte, kan avdekke objektive sannheter. Det er nok flere enn undertegnede som har trodd at den autoritære positivismens påstand om at sikre metoder eller riktige prosedyrer gir «allmenngyldig kunnskap og objektive sannheter» var død ved norske universiteter, og at den hermeneutiske metodiske tilnærmingen i samfunnsvitenskapen var vel kjent og brukt. Frankfurtskolens oppgjør med positivismens problematiske forhold til selvkritikk, kritisk tenkning og sin egen normative basis har vunnet gjenklang hos ledende samfunnsforskere globalt. Under dekke av å være objektiv, nøytral og rasjonell har imidlertid vestlige positivismeforskere innen samfunnsforskningen unnlatt å ta et oppgjør, som også Wig unnlater å gjøre. Faktum er at samfunnsvitenskapelig hegemonisk kunnskap er en sosial konstruksjon som er dypt forankret i makt og privilegiestrukturer og er derfor hverken epistemologisk, kulturelt eller ideologisk nøytral.
Wig innrømmer riktignok at positivistisk samfunnsforskning manglet gode metoder og teknologiske verktøy, og at den domineres av hvite/vestlige forskere og forskningsspørsmål, men nå synes alt så meget bedre – uten at han belegger påstanden. Wig prøver å belegge positivismens fortreffelighet med eksempler og hevder blant annet at «frigjøringsbevegelser som ønsker å lykkes, trenger kunnskap om hvilke taktikker og mobiliseringsformer som faktisk fungerer», og at positivismeforskerne kan bidra. At forskere, også positivister, kan fremskaffe relevant kunnskap for frigjøringsbevegelser er greit, men ikke at den positivistiske forskeren (fra Norge?) vil kunne gi den riktige, objektive kunnskapen til en frigjøringsbevegelse i for eksempel Latin-Amerika. Alle seriøse samfunnsforskere bestreber seg på å anvende systematisk empiri og testbarhet i sin forskning for å komme frem til solid funderte forskningsresultater, men det betyr ikke at de nødvendigvis kommer frem til de samme resultater, heller ikke på samme forskningstema.
Kunnskap genereres ikke i et vakuum, og forskningsresultatene fremskaffes i et rom der forskerens ideologiske og epistemologiske briller på en eller annen måte vil farge hans/hennes resultater. At hvite, vestlige forskere ikke anerkjenner dette, særlig om de forsker på det globale Sør, er uttrykk for en orientalistisk diskurs, slik Edward Said i sin tid påpekte. Det er ikke, slik Wig mener, bare positivister som kan bygge et kunnskapsgrunnlag for å bekjempe undertrykking og rasisme. Snarere er det slik at positivismens såkalte objektive sannheter kan føre forskningen på antirasisme og undertrykkelse på ville veier.
Gayatri Chakravorty Spivak, som Wig avviser, har stilt det grunnleggende spørsmålet: «Can the Subaltern Speak?». Om the subaltern (de undertrykte) ikke får anledning til å snakke, kan i hvert fall ikke Wig snakke på deres vegne med utgangspunkt i sitt positivistiske tankegods.
Anders Breidlid