15:54 - 21. juli 2020

Misvisende om antirasisme fra Torkel Brekke

Gjennom anekdotiske bevis virker Brekkes tekst som et ekko av Trumps retorikk.

Torkel Brekke synes å tro at demonstrasjonen mot rasisme og politivold i Oslo 5. juni var resultatet av en påvirkning fra teoriene til en eklektisk samling filosofer og sosiologer fra etterkrigstidens Tyskland, skriver Mohamed Abdi. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart

Helt siden politidrapet på George Floyd i mai har det vært omfattende antirasistiske protester både i USA og Europa. I løpet av disse ukene har Torkel Brekke, religionshistoriker i den konservativ-liberale tankesmien Civita og professor i religiøst og kulturelt mangfold ved Oslomet, vært offentlig taus om vår tids mest debatterte tema, før han 14. juli leverte sitt bidrag til den pågående debatten om rasisme og antirasisme.

Brekke påstår at «deler av den antirasistiske bevegelsen minner om en religiøs vekkelse». Det er utrolig at en religionshistoriker skyver det religiøse foran seg som en trussel mot «hele den vestlige verden». Det komiske er at Martin Luther King Jr. – en av de viktigste og største antirasister fra 1900-tallet – var baptistprest. For ikke å nevne alle de abolisjonister og antirasister hvis antirasisme var forankret i deres religiøse tro, enten de var kristne, jøder, muslimer eller buddhister. Ulikt borgerrettsbevegelsen på 1950- og 60-tallet er også Black Lives Matter (BLM) en utpreget sekulær bevegelse.

Det er også noe paradoksalt i at en professor som to ganger har stilt til stortingsvalg for et politisk parti og dessuten arbeider i en politisk tankesmie, anklager andre for å drive med politisk og ideologisk aktivisme.

Hovedproblemet med Brekkes tekst er likevel den overfladiske tilnærmingen – teksten er et selektivt sammendrag av store tenkere fra 1850-tallet til 1980-tallet, krydret med referanser til primært konservative og høyreliberale amerikanere i vår samtid (John McWhorter, David French, Ross Douthat).

Brekke fortsetter med en forslitt raljering mot Frankfurterskolen og Freud, men klarer aldri å definere critical race theory (CRT). Dette gjør at hans anklage om antirasismen som en «fundamentalistisk bevegelse», en religiøs vekkelse, baserer seg på et sammensurium av tilfeldige historiske knokler. Men Brekke kan ikke få sitt selvkomponerte skjelett av en antirasistisk dinosaur til å stå, simpelthen fordi det mangler ryggrad.

Måten han går fra Marx og Freud til det han kaller for en «religiøs vekkelsesbevegelse» på, synes selv å hvile mer på overtro enn beviser. Ifølge Brekkes logikk var altså de 15.000 som demonstrerte mot rasisme og politivold i Oslo 5. juni et eksempel på påvirkning fra en «allianse» av amerikanske antirasistiske akademikere, en gruppe tysktalende intellektuelle (Frankfurterskolen) og det han kaller for CRT.

Istedenfor å forstå BLM og dagens massemobilisering som en grasrotbevegelse, en borgerrettighetsbevegelse som reagerer mot reelle og strukturelle problemer med rasisme og økonomisk marginalisering i vår tid, synes Brekke å tro at det demonstreres på grunn av teoriene til en eklektisk samling filosofer og sosiologer fra etterkrigstidens Tyskland.

Teksten er i det hele et eksempel på hvordan den liberale skravleklassen ikke forstår sin egen samtid. Isteden godtar de retorikken til reaksjonære krefter på ytre høyre (Trump, Bolsonaro, Orban osv.) som premiss for sine analyser. Dette er aktører som besitter mye mer makt enn en bachelorstudent på Princeton eller Oslomet. Brekke er nok fullstendig klar over det – men velger likevel å bygge videre på denne fortellingen. Han velger, som de ovennevnte, å fremstille venstreorienterte og sosiale bevegelser som en trussel mot akademia og ytringsfriheten som det er «viktig å ta til motmæle» mot.

Brekke skriver at han i 2015 ikke skjønte hva hans amerikanske kolleger var så bekymret for, men «forstår nå godt hvorfor kolleger i USA er redde». Men han kommer ikke med noen konkrete eksempler som forklarer denne «bekymringen». Hva har skjedd de siste fem årene? Har hans kolleger i USA mistet jobbene sine? Nei, det har de stort sett ikke. Dataene viser at mange av dem som sanksjoneres eller mister jobben av politiske årsaker i USA, er venstreorienterte eller har ytret støtte til Palestina.

Det Brekke er bekymret over er at studentenes økte bevissthet om strukturer som skaper ulikhet langs akser som klasse, kjønn, seksuell orientering, etnisitet og majoritet-minoritet. Denne «oppvåkningen» skal visstnok være farlig for den akademiske friheten og true samfunnet. Ifølge en slik retorikk er unge studenter og antirasistiske ansatte en like stor trussel som mektige statsledere, som utgjør en konkret og reell trussel mot akademisk frihet og ytringsfrihet.

Innlegget mangler den empirien Brekke anklager «antirasistene»/«fundamentalistene» for. Hans antirasist er en stråmann som han selv har skapt. Det eneste eksempelet han kommer med er et brev fra over 350 sentrale Princeton-ansatte til universitetsledelsen, et brev jeg anbefaler alle å lese.

Trusselen består i at «brevskriverne foreslår også å gi ekstra ressurser til ansatte og studenter fra minoriteter, og til fag som har vist spesiell evne til å ta minoriteters perspektiv, som kjønnsstudier.»

Det er et mysterium at Brekke kan konkludere med at de Princeton-ansattes lange utredning og forslag til tiltak er noe som passer i en «dystopisk roman om et samfunn i fritt fall». Brevet kom som et direkte svar på Princetons rektor, Christopher L. Eisgrubers, sin erklæring fra 22. juni, hvor han ber om tiltak og innspill slik at universitetet kan styrke sitt mangfoldsarbeid.

Princeton-brevet blir dermed stående som et anekdotisk og kontekstløst bevis. Problemet til Brekke og hans likesinnede er imidlertid ikke mangelen på anekdoter, men mangelen på fakta som støtter deres alarmisme.

10. juli, fire dager før publiseringen av Brekkes tekst, sa Trump at han vil gå etter amerikanske skoler og universiteter fordi de «indoktrinerer» studenter til å bli «venstreradikale». Trump vil angripe universitetenes økonomi – noe som faktisk vil ramme den akademiske friheten til mange av Brekkes kolleger. Amerikanske medier og akademikere skremmes av «Donald Trumps krig mot høyere utdanning», men disse høyst reelle truslene bekymrer tydeligvis ikke Brekke. Han er i stedet opptatt av å bremse ytringene til studenter og antirasistiske forskere, og fungerer dermed som et ekko av Trump. At en professor i «mangfold» ikke skjønner dette, er bekymringsverdig.

Brekke påstår også at det å ta opp «hvit overlegenhet» er et eksempel på denne «religiøse vekkelsen», som han altså kaller antirasismen. Det er et faktum at det i store deler av såkalte vestlige samfunn har vært nok av eksempler på hvit overlegenhet som eksplisitt ideologisk bevegelse, både internt og eksternt (imperialisme og kolonialisme).

Brekke synes å mene at «hvit overlegenhet» fungerte som analyseverktøy på 1950-tallet, men ikke gjør det på 2020-tallet. Til tross for at det finnes flere ideologier og aktører som fortsatt åpent forfekter hvit overlegenhet – ikke minst i et USA hvor den sittende presidenten deler videoklipp hvor det ropes «White Power» og høyreekstremister kjører ned antirasistiske demonstranter.

Det er talende at nesten alle tenkerne Brekke slipper til i sin tekst om rasisme (med unntak av britiske Kenan Malik), for lengst er døde. Dagens antirasister følger i fotsporene til fortidens antirasister som også var opptatt av å bekjempe institusjonell rasisme og utvide demokratiet slik at alle kan delta i det. Han kan gjerne være uenig med dem, men han har fortsatt ikke svart på det jeg har utfordret med siden 2017: Høyresiden må forklare hva de mener antirasisme er eller skal være.

Det enkle er tydeligvis det beste: Istedenfor å bidra med noe selv, er det enklere å bli en norsk kloning av reaksjonære amerikanske kulturkrigere som klager over studenters aktivisme mot institusjonell rasisme, sexisme, homofobi og transfobi. Dette i en tid hvor sterke og autoritære politiske krefter på begge sider av Atlanteren truer alt fra seksuelle, etniske og religiøse minoriteters rettigheter til borgernes akademiske frihet og ytringsfrihet. Hvis man virkelig ønsker å forsvare «liberale verdier», er det nok å ta av.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»