Annonse
15:02 - 19. oktober 2017

Mohamed Abdi om høyresiden og rasisme

Det anstendige Høyre må bli anstendig igjen, skriver Mohamed Abdi.

Annonse

Hvorfor er ikke høyresiden mer opptatt av antirasisme? Det er det liberalkonservative tidsskriftet Minerva som spør. De som burde svare på spørsmålet, er faktisk fraværende i Minervas temanummer om rasisme. De var også fraværende på Minervas lanseringsdebatt denne uken. Jeg skal straks dele noen av mine inntrykk derfra. Men først vil jeg tilbake til en hendelse i nabolandet vårt for noen uker siden.

 

30. september 2017 skulle den største nazidemonstrasjonen i nyere nordisk historie gå av stabelen i Göteborg. Slik gikk det ikke. Først og fremst på grunn av måten svensk politi håndterte de demonstrerende nazistene på. Men en massemobilisering blant vanlige borgere, antirasister, antifascister og andre aktivister, satte også en stopper for demonstrasjonen. Det som skulle være en maktdemonstrasjon, endte med å bli det en svensk journalist kalte en «fornedrende promenade mellom to ICA-butikker».

Tidligere på dagen hadde det vært en stor markering i den svenske byen. Den samlet minst 10 000 mennesker, og de fleste sosiale lag var representert. Det var unge og eldre, kvinner og menn, barn med flagg og plakater. Representanter fra venstre til sentrum i politikken holdt appeller. Men ikke en eneste fra høyresiden talte. Hvorfor ikke? Noen vil kanskje hevde at de ikke ønsker å demonstrere sammen med kommunister eller antifascister. Men det er for enkelt.

Det som skjedde den dagen i Göteborg, er for meg et tydelig eksempel på at høyresiden per dags dato er lite interessert i å ta tak i rasisme. De har liten interesse for dem som marsjerer i nordiske gater. Og liten interesse for den rasistiske hundefløyten vi hører fra regjeringslokalene.

 

Derfor er det forfriskende at et velrenommert tidsskrift som Minerva har viet en hel utgave til rasisme. Det skulle bare mangle! Den beste teksten, mener jeg, uten at jeg dermed er helhjertet enig med artikkelforfatteren, er Maria Gilanis bidrag. Hun skriver om hvordan det å være velutdannet, godt integrert (nærmest assimilert) og suksessrik «bindestreknordmann» ikke nødvendigvis er et skjold mot det å oppleve etnisk diskriminering i hverdagen. Rasisme rammer både ressurssvake og ressurssterke minoritetsnordmenn. Å begrense rasisme ene og alene til et klassespørsmål (eller et integreringsspørsmål) er like problematisk som å fjerne klasseperspektivet fra hele utregningen. 

Mori Diakite, leder av Landsforeningen mot rasisme, var under lanseringsdebatten inne på noe vesentlig om rasismedebatten i Norge: at det til tider er vanskelig å forklare hva rasisme i Norge er. En av grunnene er at rasisme er et av de områdene det forskes minst på. Da snakker jeg ikke bare om forskning på rasisme og etnisk diskriminering i majoritet-til-minoritet-perspektiv. Det handler også om det som i amerikansk forskning kalles «interminority racism» – rasisme blant etniske minoriteter.

Mangel på forskning gjør det enklere for folk fra alle sider i debatten å drive med synsing og slippe unna med det.

 

Men mangel på forskningsdata er ikke noe godt argument for å trekke den konklusjonen som en del på høyresiden vanligvis gjør: at det er ingen eller lite rasisme i Norge. Den biologiske eller klassiske rasismen er det riktignok ikke mye av her i landet – den rasismen som anser noen mennesker som mindre verdt fordi de tilhører noe så oppkonstruert som en «annen rase». Den subtile rasismen, derimot – den strukturelle rasismen som får utløp i etnisk diskriminering i arbeidsmarkedet, boligmarkedet, utelivet – er reell. Raseprofilering skjer i praksis. Når politiet spør en mørkhudet, svensk akademiker om hun har ID-kort på seg mens hun står utenfor et universitet og røyker, er dette selvsagt raseprofilering. Den norske kollegaen som går god for vedkommende blir jo ikke blir spurt om det samme.

 

Høyre tar ikke noe oppgjør med Frp, og det skremmer mange med minoritetsbakgrunn fra å stemme på dem.

Det jeg savnet både i debatten og i Minervas nummer, er rett og slett stemmene til sentrale høyrepolitikere og samfunnsdebattanter. Hvor var de? Hvorfor er ikke høyresiden mer opptatt av antirasistisk arbeid i dag? Med «høyresiden» mener jeg høyreliberale, liberal-konservative, konservative og kristendemokrater. Den liberale journalisten Jan Arild Snoen er et unntak med sin artikkel, men han jobber selv i Minerva.

For tiden driver venstresiden selvpisking og sier den har sviktet innvandrerkvinnene, at den har sviktet arbeiderklassen, har sviktet i islam-debatten og så videre. Det merkelige er at dette ikke skjer hos de borgerlige — det som gjerne kalles den «anstendige» høyresiden. Hvorfor er det ikke den som «har sviktet»? Hvorfor har den sluttet å være «anstendig» ved å la høyrepopulistene få fritt spillerom?

«Hvorfor stemmer ikke flere med innvandrerbakgrunn på de borgerlige», spurte Minerva-redaktør Nils August Andresen under lanseringen. Vel, der har dere grunnen. Høyre tar ikke noe oppgjør med Frp, og det skremmer mange med minoritetsbakgrunn fra å stemme på dem.

 

Minerva og dagens høyreside trenger ikke å gå langt tilbake for å finne frem til sin antirasistiske glød. Jo Benkow, Per Kristian Foss, Torbjørn Røe Isaksen, og til og med Civita-lederen Kristin Clemet er navn som popper opp i hodet når jeg tenker på antirasistiske borgerlige stemmer. Jeg husker fortsatt appellen Clemet holdt i 2002, under avdukingen av et minnesmerke for Benjamin Hermansen, 15-åringen som året før ble knivdrept av en gruppe nazister. Daværende utdanningsminister Clemet sa – og dette er 15 år siden – noe dagens høyreside burde ta til seg. Hun sa at kampen mot rasisme foregår på tre trinn:

«For det første må flest mulig få kunnskap om hva rasisme er. Det er kunnskap som er første skritt på veien til frihet – frihet til å leve sammen som likeverdige mennesker. For det andre må vi forstå hvorfor rasisme, fremmedfrykt og hat oppstår. Hva er det med hver enkelt av oss som gjør det mulig? Hvilke forhold i samfunnet gjør det mulig? For det tredje må vi arbeide mot rasisme. Kunnskap og innsikt er godt å ha, men det hjelper ikke hvis vi ikke handler rett. Vi må ikke si som Peer Gynt: ‘Tenke det, ønske det, ville det med – men å gjøre det, nei det vil jeg ikke.’ Vi må gjøre det!»

Kunnskap, forståelse og handling. Så enkelt, altså, og så vanskelig. La oss gjøre det!

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.