14:44 - 05. august 2020

Får forskerforfattere sin rettmessige andel?

Ledelsen i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sier at de styrer etter prinsippet «penger ut, penger inn». Det er legitimt å spørre om dette etterfølges i betalingen av forskerforfattere og universitets- og høyskolesektoren.

Til tross for Gunnar C. Aakvaags (på bildet) skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken i debatten om fraværet av teoribasert litteratur i norsk offentlighet, vil jeg hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har et vesentlig ansvar for situasjonen, skriver Tore Slattaa. Foto: Knut Egil Wang / Moment 

Gunnar C. Aakvaag får gode korrektiver både fra forfattere og forskere når han gjentar sine påstander om fraværet av teoribasert litteratur i norsk offentlighet. Aakvaag og jeg er enige om at tellekantsystemet ikke motiverer for skriving av norske fagbøker. Men tross Aakvaags skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken vil jeg igjen hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har et vesentlig ansvar for situasjonen. Uttalelser fra NFFOs ledelse denne sommeren skaper ny usikkerhet om NFFOs forvaltning av Det faglitterære fond er legitim og i samsvar med litteraturpolitiske føringer.

NFFOs ledelse, representert ved Hønneland, Ecklund og Vestbø, påpeker i Morgenbladet nr. 27 at Det faglitterære fond er et sentralt litteraturpolitisk virkemiddel. Om det hersker det ikke tvil: Et anslag ved 40-årsjubileet i 2018 var at fondet hadde bidratt til utgivelse av rundt 6000 faglitterære titler. Men når de sier at stipendforvaltningens grunnprinsipp er «penger ut, penger inn», bør det lyse noen varsellamper både hos Kulturdepartementet, Kopinor og NFFOs 5500 medlemmer. Det viktigste samsvaret mellom «penger inn og penger ut» som NFFO er pålagt å overse, gjelder nemlig i fordelingen mellom de ulike opphavergruppene som foreningen representerer. Ikke når det gjelder opphavere som enkeltpersoner eller medlemmer.

Det skyldes blant annet at Lov om bibliotekvederlag er utformet med en kulturpolitisk hensikt om å fremme skriving av ny litteratur på norsk. Utlånsstatistikk og opphavsrett er, i motsetning til ordningen for eksempel i Danmark, ikke direkte styrende for fordelingen (penger ut fra departementet), noe som får tre konsekvenser: For det første får ikke de mest utlånte forfatterne en «rettmessig del», for det andre får ikke forleggerne en andel i det hele tatt, og for det tredje kan midlene «disponeres til fordel for opphavere, eller til fordel for formål som gjelder vedkommende gruppe opphavere», som det heter i loven. Et sentralt mål på fondets forvaltning blir altså fordelingen mellom de gruppene NFFO og Det faglitterære fond er ment å representere. Det spesielle med NFFO som forening er at den gjør krav på å representere flere grupper, deriblant forskerforfattere som skriver akademiske tekster.

Når det gjelder kopivederlaget, er det åndsverklovens bestemmelser om avtalelisens som gjelder, og NFFOs legitimitet som forvalter av kopivederlagsmidler er knyttet til overføring av rett til å inngå kollektive avtaler. Men lisensinntektene til Kopinor kommer fra ulike sektorer, noe som stiller fondet overfor strengere føringer for «penger ut» enn bibliotekvederlaget: UH-sektoren betaler for kopiering og bruk av akademiske tekster, i hovedsak fagartikler, kapitler og forskningsrapporter til bruk i pensum og forskningsrelatert arbeid. I lisensvederlaget til Kopinor fra staten betales det for kopiering av forskningsrapporter, avhandlinger og fagartikler som kunnskapsgrunnlag for myndighetsforvaltning. Og skolen betaler for kopiering av lærebøker og læremateriell til bruk i klasserom. Kopinors regelverk tilsier at vederlagene tilbakeføres til de respektive opphavergruppene, i noenlunde riktige proporsjoner. Det gjør igjen at fondets utbetalinger i stor grad må fordeles riktig mellom gruppene forskerforfattere, lærebokforfattere, oversettere og sakprosaforfattere.

Gjør NFFO det? I dag er bare NFFOs reisestipend og hønnørstipend regulert slik at søkere må vise til tidligere verkproduksjon. Om og hvordan fordelingen mellom opphavergrupper i stipendfordelingen for øvrig overvåkes eller overholdes, er vanskelig å vite. Men om de største kopiinntektene til fondet kommer fra kopiering av tekster fra høyere utdanning, for eksempel mellom 30 og 40 millioner årlig, er det et legitimt og viktig spørsmål om forskerforfattere og UH-sektoren får tilbake sin rettmessige andel.

Stipender til opphavergruppene er en politisk akseptert tilbakeføring, men også i fordeling av prosjektstipend er det viktig at NFFO sikrer samsvar mellom gruppene. Samtidig er det slik at både kopivederlagsmidler fra Kopinor (og Norwaco) og midlene fra bibliotekvederlaget kan benyttes til kollektive formål. Dette gjør at Det faglitterære fond i et visst monn kan gi stipender til debutanter, uten krav om tidligere verkproduksjon, og at NFFO kan be fondet om bevilgninger til fagpolitiske tiltak som for eksempel opprettelse av sakprosa-professorater, bidrag til forskning og fagutvikling, eller støtte til formidling av faglitteratur. Samsvaret er med andre ord ikke ment å være eksakt, men er heller ingen hvilepute: Kollektive tiltak kan kompensere noe for skjevheter mellom «penger inn og penger ut». Men fondet og NFFO må hele tiden sørge for et rimelig samsvar mellom de ulike opphavergruppene. Gjøres dette i dag? Får forfattere som vil skrive akademiske tekster «penger ut» i samsvar med «penger inn»?

Hønneland, Ecklund og Vestbø gir i sitt innlegg inntrykk av at «alt er på stell» i NFFO. Men foreningens og fondets ledere må forventes å kunne uttale seg mer presist om både forvaltningen av fondet og om de uklare medlemskapskriteriene de i dag opererer med. Aakvaags bekymring om at forskere ikke lenger skriver faglitteratur på norsk, er berettiget. En betydelig sum «penger inn» til NFFO kommer fra forskningsbasert og teoridrevet litteratur, og det er vanskelig å vite om og hvordan dette egentlig kommer forskerforfattere til gode. NFFOs retningslinjer for godkjenning av tekster til stipend og medlemskap gjør det i stedet vanskeligere for forskere å få både stipender og medlemskap, når de for eksempel ikke godkjenner forskningsrapporter fra instituttsektoren: Dette er eksempler på verk som (ennå) genererer penger til fondet. For oss som er interessert i forskerforfatternes tilstedeværelse i norsk offentlighet, kan det altså være god grunn til å spørre om prinsippet om «penger inn og penger ut» egentlig følges på riktig måte i NFFO og Det faglitterære fond.

Tore Slaatta

Professor, Research Associate, CCPR, University of Glasgow

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse