00:05 - 26. juni 2020

Faglitteraturens politiske økonomi

Det er ikke journalistene som ødelegger faglitteraturen. Problemet er at det faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen, skriver Tore Slaatta.

Den allmenne sakprosaen – her illustrert ved forfatterne Morten Strøksnes, Åsne Seierstad (i midten) og Erika Flatland – har aldri vært bedre, ifølge professor Tore Slaatta. Illustrasjon: Morgenbladet. Kildefoto: Jindřich Nosek / Wikimedia, Katinka Hustad og Tine Poppe / Kagge

Gunnar C. Aakvaag har skrevet en tankevekkende kommentar om utviklingen av norsk offentlighet i Morgenbladet 18–25. juni. Men er det riktig at norsk sakprosa er blitt «teori-fattig» og svekker «samfunnets intellektuelle beredskap»? Og at årsaken er at journalistene har overtatt hegemoniet i norsk sakprosa slik at akademikere ikke får bruke teori og modeller fra samfunnsvitenskap og humaniora når de skriver? Aakvaags forfallsteori trenger noen utdypende refleksjoner om hva som for tiden skjer med faglitteraturens politiske økonomi.

For han har rett og tar helt feil: Den allmenne sakprosaen har aldri vært bedre, og journalistene styrker den allmenne sakprosaen, snarere enn å svekke den, spesielt innen sjangre som biografi, moderne historie, reportasje- og reiselitteratur. Og det er riktig som han påpeker, at «forskere trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter». Men det grunnleggende problemet må formuleres på en annen måte og forklares bedre. 

Heller enn å se offentligheten som én størrelse, bør vi se den som bestående av flere deloffentligheter. I overlappet mellom den allmenne og den akademiske offentligheten har samfunnsfag og humaniora i noen tiår kunnet nyte godt av et utvidet kretsløp for fagbøker. Gode forelesere og forskere har kunnet gi ut perspektivrike fagbøker som ble lest og debattert også utenfor akademia, og som likevel kunne brukes i undervisningen. Det er dette overlappet som nå av mange grunner er snevret inn. Mest på grunn av at universitetsansatte forskere ikke lenger kan prioritere det. Det er internasjonale artikler på engelsk, ikke norske fagbøker, som preger pensumlistene, og overgangen til digitale artikkelsamlinger gjør lange tekster og resonnementer på norsk mindre egnet i undervisning og veiledning. 

Tellekantsystemet skaper i tillegg et insentivsystem som vender forskerforfattere vekk fra norskspråklig publisering. Samtidig er det blitt vanskeligere for norske forlag å tjene penger på akademiske bokutgivelser. Markedet er fragmentert, opplagene små, og konkurransen fra internasjonale titler er stor. Forskningsbasert litteratur, enten den er teori eller empiribasert, faller ofte utenfor innkjøpsordningene. Forlagene har derfor for lengst tilpasset seg en forretningsmodell der forsker-forfatternes institusjoner må betale for å få bøker utgitt. Kun sikre pensumselgere kan gå i salg, og kravet om åpen tilgang svekker det økonomiske grunnlaget for trykte versjoner.

Som et synlig bevis på denne systemiske elendigheten er campusbokhandlene en trist ruin av de faglitterære agoraene de en gang var.

Som et synlig bevis på denne systemiske elendigheten er campusbokhandlene en trist ruin av de faglitterære agoraene de en gang var. De er rene pensumtjenester og kompendiesalg, og forskerne forventes å finne referanselitteraturen på nett. Campusbokhandlene er uansett klare til å gå fullstendig digitalt, når universitetene og studentene vil det. Da er det kontrollen over det digitale kompendiet og forvaltning av opphavsrettigheter som er nøkkelen til fremtidig inntjening, ikke det å selge flere bøker. I mellomtiden sliter de norske tidsskriftene, både de fagspesialiserte og de mer allmenne, under presset for å gå over til åpen tilgang og digital distribusjon. Gjennom Plan S er alle faglitterære forfattere tvunget over på åpne lisenser, og det sprer seg fra artikkelskriving til bøker. Dermed må også den forskningsbaserte fagboken med en sterk forfatterstemme utgis med forhåndsgodkjent støtte fra NFR og en velvillig arbeidsgiver. Men vil instituttledelsen synes det er bra at du skriver den norske boken i arbeidstiden? Det å skrive populærvitenskapelig sakprosa er enda mer enn før sammenfallende med å svekke seg selv overfor mer ærgjerrige kolleger. Noen få utvalgte, og overraskende mange av den gamle garde, når ennå ut gjennom Morgenbladet, Dag og Tid og Klassekampen, og skriver ennå bøker på norsk med stipend fra NFFO.

Forklaringen er altså ikke at journalistene er kommet inn, eller at redaktører og sakprosa-tidsskrifter nå plutselig ønsker lesere, men at det utadrettede (ikke allmennrettede) faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen. Kunnskapslitteraturen og den allmenne sakprosaen har skilt lag, og inngår ikke lenger i samme kretsløp. Og det er faglitteraturen eller kunnskapslitteraturen, ikke den allmenne sakprosaen, som er i ferd med å gå under.

Som den årvåkne leser nå også skjønner, kan man i denne sammenheng ikke lenger bruke sekkebetegnelsen «sakprosa» på alt som ikke er skjønnlitteratur, slik Aakvaag og mange andre gjør. Denne særegne norske måten å anvende sakprosabegrepet på, har vi fra Johan Tønnesons viktige bok Hva er sakprosa fra 2008, en bok som spilte en sentral rolle i å utjevne noen av forskjellene mellom skjønnlitteratur og sakprosa i norsk litteraturpolitikk og litteraturvitenskap. Men skal vi forstå det som nå skjer, må vi enten fastholde begrepet faglitteratur, eller også se om et begrep om «kunnskapslitteratur» er en bedre betegnelse. Det siste begrepet har som en forutsetning at broen mellom akademi og samfunn eksisterer, og at universitetene i henhold til sitt lovpålagte formidlingsarbeid aktivt opprettholder overlappet mellom den akademiske og den allmenne offentligheten. Og det er ikke lenger den allmenne sakprosaen, men nye og potensielle forskerforfattere av norsk kunnskapslitteratur som trenger litteraturpolitiske tiltak. Tønnesons overgripende sakprosabegrep har tjent lenge og godt som litteraturpolitisk markør for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) og fagmiljøene på universitetene. Nå trenger vi begreper og kunnskaper som gjør oss i stand til å møte utfordringene i faglitteraturens politiske økonomi.

Det må etter min mening gjøres mye mer for norsk faglitteratur nå, og denne gang innenfor kunnskapspolitikken. Det er den norske faglitteraturen og forskerforfattere i bokgruppe 2 som trenger litteraturpolitiske virkemidler. En innkjøpsordning bør innføres under Kunnskapsdepartementet, og tydelige insentiver må komme på plass slik at forskere igjen ser det som en naturlig del av sitt samfunnsoppdrag å formidle i et utvidet kretsløp til det norske samfunnet. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) må samtidig utfordres på sin manglende interesse for endringene i UH-sektoren. Foreningen har sviktet i kunnskapspolitikken, og representerer ikke lenger akademiske forfattere slik den en gang gjorde: Det er lite kjent at NFFO, gjennom senere årsmøtevedtak, ikke godkjenner medlemssøknader dersom tekstene man har skrevet, ikke bringer penger inn til Det faglitterære fond. Dette avlatskravet rammer alle som skriver på engelsk, alle som publiserer med åpne lisenser, og alle som skriver forskningsrapporter i instituttsektoren. Altså alle skrivende forskere i Norge. Gitt den situasjonen de står i, trengs både en bedre kunnskapspolitikk og en bedre forening.

Tore Slaatta

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»