00:00 - 19. juni 2020

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, skriver Gunnar C. Aakvaag.

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, skriver Gunnar C. Aakvaag.

I hele etterkrigstiden har forskere, og særlig samfunnsvitere og humanister, spilt en fremtredende rolle i det offentlige ordskiftet. Det er nok å nevne navn som Jens Arup Seip, Arne Næss, Hans Skjervheim, Vilhelm Aubert, Harriet Holter, Nils Christie, Dag Østerberg, Kari Martinsen, Gudmund Hernes, Thomas Mathiesen, Helga Hernes, Ottar Brox, Francis Sejersted, Rune Slagstad, Hans Fredrik Dahl, Frank Aarebrot, Toril Moi, Trond Berg Eriksen, Grete Brochmann og Thomas Hylland Eriksen. Med en fot i forskning og en i offentligheten har de skrevet sakprosa – essays, artikler, kronikker, debattinnlegg, bokkapitler og fremfor alt bøker – for et bredere, «opplyst» publikum. Slik har de gitt norsk allmennrettet sakprosa et karakteristisk akademisk preg. Slik har de også styrket fornuften og sakligheten i den offentlige samtalen som det åpne, liberale norske demokratiet er avhengig av.

En ny gruppe har de siste årene for alvor gjort sitt inntog i feltet for allmennrettet sakprosa: journalistene. Deres sterke posisjon kan leses ut av nominasjoner og tildelinger av Brageprisen og Kritikerprisen for sakprosa, Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa og listene for mest solgte sakprosabøker i Norge. Her står journalister i dag vel så sterkt som forskere.

Slik ser vi en tendens til at journalistveldet («mediokratiet») utfordrer forskerveldet («teorikratiet»), slik forskerveldet i sin tid utfordret litteratveldet («poetokratiet»).

Annonse