15:50 - 25. juni 2020

Aakvaag konstruerer en falsk motsetning

Problemet er ikke at for mange journalister skriver sakprosabøker, men at for få forskere gjør det.

Gunnar C. Aakvaag retter skytset i feil retning når han i Morgenbladet 19. juni påstår at «journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap.» At journalistisk sakprosa ikke gir innsikt, faller på sin egen urimelighet. For kunnskap kan naturligvis formidles på ulike måter i ulikt språk. Sakprosaen som sjanger trives ofte best i skjæringspunktet mellom forskning og journalistikk, og kan romme både tung teori og beskrivelser av selvopplevde hendelser. Det blir kunstig å snakke om et enten eller.

Men Aakvaag reiser en viktig problemstilling i sitt innlegg: Hvordan skal vi sørge for at forskere ikke trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter? 

Særlig må den norske offentligheten få nyte godt av den generasjonen av relativt unge akademikere som Aakvaag selv tilhører. Problemet er strukturelt. Stadig sterkere krav om publisering av artikler i åpne, engelskspråklige tidsskrifter kan føre til at akademikernes rolle i offentligheten forvitrer. Den omfattende bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) hjelper heller ikke på situasjonen.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) mener myndighetene i altfor liten grad anerkjenner hvilken betydning sakprosa som skrives i kunnskapssektoren, har for samfunnet. Utviklingen av norsk litteraturpolitikk styres i all hovedsak fra Kulturdepartementet. Kunnskapsdepartementet, de ulike direktoratene og UH-institusjonene selv må forstå at også de hører til i det norske litterære systemet. Et startpunkt kan være en offentlig utredning om norsk skriftkultur, som tar for seg betydningen av språk og alle typer tekster. I den nylig framlagte språkmeldingen lover heldigvis Kulturdepartementet at de i samarbeid med andre departementer vil se nærmere på «korleis dei kulturpolitiske, kunnskapspolitiske og næringspolitiske måla på litteraturfeltet kan oppfyllast endå betre i framtida». La dette være en start for en mer helhetlig litteraturpolitikk som også omfatter UH-sektoren.

Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia, og det må tas grep som gjør at flere akademisk ansatte får bruke tid til å skrive bøker der teori forklares og forskning formidles. Løsningen er imidlertid ikke at Aakvaags konstruerte motsetning mellom journalister og forskere møtes til kamp. Offentligheten er tjent med at sakprosaforfatterne hever seg over innbyrdes krangling

Arne Vestbø
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse