00:00 - 30. april 2020

Misforstått kritikk

I kampen for rettsstat og rettssikkerhet er det lite støtte å hente fra Trond Solvang. 

I Morgenbladet 17. april skrev jeg en kritisk artikkel om boken På æren løs med tittelen «Fløgstad & Cos misforståtte apologi», som Trond Solvang polemiserer mot 24. april: «Var etterkrigsoppgjørene plettfrie?»

Det er det meg bekjent ingen som mener. Solvang slår inn åpne dører.

Det sentrale er imidlertid at Solvang i svært liten grad behandler det som var hovedsaken i mitt innlegg. Det sentrale var ikke Forfatterforeningens beklagelse, men en påpekning av at På æren løs har vesentlige svakheter. Boken fremstår primært som et subjektivt partsforlegg som har til hensikt å rettferdiggjøre at de tre forfatternes kritikk av Forfatterforeningens vedtak for omtrent halvannet år siden, var korrekt.

En alvorlig feil ved boken er forfatternes manglende presisering av begrepet rettssikkerhet og deres uklarhet med hensyn til hvilke rettssikkerhetskrav som må tilfredsstilles i en så spesiell situasjon som den vi hadde i 1945. Dette kommenteres ikke av Solvang.

I ni spesifiserte punkter presiserte jeg konkrete og til dels grove brudd på vesentlige rettssikkerhetsnormer i æresrettens arbeid, og som Fløgstad & Co helt unnlater å behandle, eller bagatelliserer. Også disse kjernepunktene i min artikkel hopper Solvang over.

Det er videre en overordnet svakhet at boken er lite strukturert og med et manglende fokus på hovedspørsmålet, det vil si om Forfatterforeningens kritikk av de generelle brudd på våre rettssikkerhetsprinsipper var berettiget. Dette overordnede spørsmål mener tydeligvis ikke Solvang noe om.

Han kommenterer heller ikke min påpekning av bokens usaklige og uakademiske form – som også andre har kritisert, blant andre Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjell.

Fløgstad & Cos forsvar av æresrettens dommer med forhold som overhodet ikke var et tema for æresrettens behandling, neglisjeres også.

Woxholth-utvalget tar ikke stilling til Forfatterforeningens beklagelse. Men jeg påpekte i mitt innlegg at utvalgets drøftelse og konklusjon representerer et meget godt grunnlag for å gå inn i de konkrete dommene på grunn av utvalgets generelle kritiske bemerkninger. Dette overser Solvang.

Men om Solvang ikke skriver om det som var det sentrale i min artikkel, altså innholdet i På æren løs, skriver han desto mer om andre temaer enn det min artikkel omhandlet. Solvang påpeker at ingen av de 17 dømte forfatterne brakte æresrettens vedtak inn for domstolene. At forfatterne ikke ønsket å ta denne belastningen spiller da virkelig ingen rolle for vurderingen av æresrettens svikt. Hva slags logikk er dette? Og at situasjonen muligens var like ille eller verre i andre foreninger/andre institusjoner, gjør jo saken i så fall bare verre – ikke bedre, slik Solvang synes å mene.

Solvang påberoper seg Per Augdahl som ekspert. Og eksperter kan tydeligvis ifølge Solvang ikke ta feil. Men med et unntak, da: Medlemmene av Woxholth-utvalget med blant annet landets største ekspertise på foreningsrett og krigshistorie (begge deler mangler hos Fløgstad & Co): De tar feil.

Motstandskampen under krigen var også en kamp for rettsstat og rettssikkerhet. Forfatterforeningens vedtak og Woxholth-utvalgets sterke kritikk av æresretten står i denne tradisjonen. I denne kampen er det liten støtte å hente fra Fløgstad & Co.

Og – kan vi nå konstatere – dessverre ei heller hos Trond Solvang.

Cato Schiøtz

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»