00:00 - 24. april 2020

Var etterkrigsoppgjørene plettfrie?

Det hjelper lite om Cato Schiøtz trykker utvalgets rapport til sitt bryst, uansett hvor hardt han trykker.

I sin kronikk i Morgenbladet 17. april trykker advokat Cato Schiøtz Woxholth-utvalgets rapport til sitt bryst. Det var ventet. Men Schiøtz bruker rapporten som om den støtter klokskapen bak Den Norske Forfatterforenings (DnF) unnskyldningsvedtak i 2018. Dette er en tilsnikelse, for rapporten tar ikke stilling til beklagelsen (s. 3).

Viktigere: En sentral premiss for DnFs styre var det uakseptable ved at slike foreningsinterne prosesser i 1945 overhodet fant sted. Ifølge DnFs styre var det «på tide å unnskylde denne form for selvjustis som ikke bør forekomme» (s. 3). I rapportens konklusjon sies det derimot: «Oppgjøret som kom [DnFs æresrett] var forståelig og nødvendig for å lufte ut holdninger og adferd i et samfunn under nazistyre» (s. 107). Altså var premisset for DnFs beklagelse historisk forfeilet, ifølge utvalget. Hvordan forholder Schiøtz og DnFs styre seg til denne kjensgjerningen? (En nærmere analyse av DnFs beklagelse kommer i neste utgave av Nytt Norsk Tidskrift.)

Schiøtz tar rapporten til inntekt for moralsk og juridisk fordømmelse av æresrettens virke, og tilføyer: «Men denne konklusjonen medfører selvsagt ikke at rettsoppgjøret etter krigen for øvrig er basert på sviktende grunnlag – noe som etter undertegnedes mening ikke var tilfelle.»

Dette tyder på at Schøitz har skaffet seg sammenligningsgrunnlag; at han kjenner det tilsvarende oppgjøret i Bondelaget, Presteforeningen, Legeforeningen, Ingeniørforeningen, Dommerforeningen, Videnskaps-Akemiet, de øvrige kunstnerforeninger og alle fagforeninger tilsluttet LO – samt det sivile tjenestemannsoppgjøret.

Iallfall må man anta at han kjenner oppgjøret i sin egen forening, Advokatforeningen. Her ble 20 prosent av medlemsmassen gransket og tolv prosent sanksjonert. Var disse prosessene plettfrie? Historikere skriver: «For de aller fleste ekskluderte i 1945 var saksbehandlingen preget av høyt tempo, lite kontradiksjon og få klagemuligheter. [ …] Beviskravene og saksbehandlingen varierte sannsynligvis betydelig i Sakførerforeningens ulike kretser. De dømte medlemmenes klagemuligheter var ofte illusoriske …» (Espeli m.fl., Våpendrager og veiviser, 2007, s. 238). Hvorfor holder Schiøtz tilbake slike opplysninger? Hvorfor går han ikke i bresjen for en storstilt beklagelsesaksjon overfor egne kollegaer som han mener ble dårlig behandlet i 1945?

Og hva med tjenestemannsoppgjøret hvor NS-medlemmer og «stripete» ble umiddelbart suspendert fra sine stillinger, uten lønn? Hvor mye fantasi skal det til for å tenke seg at slike utrenskinger ikke skjedde etter Schiøtz’ plettfrie former? Men samtidig var prosessene opplagt nødvendige.

Schiøtz er særlig opptatt av at DnFs prosesser manglet «legalitet», det vil si formell vedtektshjemmel for sanksjonene. Schiøtz sier: «Og til overmål: Æresretten visste at avgjørelsene ikke hadde den nødvendige rettslige forankring.»

Men hva da med de parallelle prosesser i Videnskaps-Akademiet? Her manglet Akademiet formell sanksjonshjemmel, men like fullt ble gransking gjennomført og medlemmer ekskludert, både NS-medlemmer og «stripete». Her var jussprofessor Per Augdahl, forfatter av datidens lærebok i sivilprosess, en sentral rådgiver. Han mente at under de rådende forhold var det ikke nødvendig med formell eksklusjonshjemmel. Augdahls betenkning finnes i Akademiets arkiver. Har Schiøtz lest den? Var Augdahl uten forstand på «legalitet»?

En sentral rettssikkerhetsgaranti ligger i domstolsprøving av foreningsvedtak. Ingen av DnFs sanksjonerte brakte sine saker for domstolene. Kun én slik sak foreligger fra foreningsoppgjøret etter krigen. Den gjaldt forbundsleder Jens Tangen som var ekskludert fra Bygningsarbeiderforbundet og LO, til tross for at han var frifunnet i landssviksak og ikke var NS-medlem (RG 1954.305). Tangen ville ha eksklusjonen kjent ugyldig på grunn av manglende hjemmel hos beslutningsorganet og fordi eksklusjonen var urimelig streng, men vant ikke frem. Byretten anså eksklusjonen som en noe hard reaksjon, men overlot vurderingen til foreningen selv, fordi «det ikke godt kan være tale om at domstolene setter sitt skjønn i stedet for det som er utøvd av fagorganisasjonens egne myndigheter» (s. 340). Manglet Oslo byrett forstand på «legalitet»?

I det hele tatt: Når de sanksjonerte i æresretten ikke engang prøvde sine saker for domstolene, hvor meningsfullt er det da at jurister, Schiøtz eller andre, 75 år senere skal gå inn og felle dommer om at foreningen brøt med «grunnleggende rettsstatsprinsipper»?

Det er blant annet slikt som er problemet med DnF-styrets beklagelse i 2018. Beklagelsen er perspektivløs og, som vist, på sentrale punkter direkte misforstått. Dette er et problem fordi DnF er en sentral kulturbærer i det norske samfunn. Derfor har det interesse utover DnF og dets styre hvordan foreningen forvalter sin historie. Og derfor har enkelte sett seg kallet til å ta foreningens ledelse i 1945 i forsvar, da foreningens ledelse i 2018 viste seg ute av stand til å gjøre det. Og i den diskusjonen hjelper det lite om Schiøtz trykker utvalgets rapport til sitt bryst, uansett hvor hardt han trykker.

Trond Solvang

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»