Nå foreligger konklusjonen til Forfatterforeningens sakkyndige utvalg som har vurdert om rettssikkerheten til de 17 æresdømte forfatterne ble ivaretatt. Konklusjonen er klar, og vi kan oppsummere: De fire sakkyndige, under ledelse av professor Geir Woxholth (Woxholth-utvalget), konstaterer klare brudd på viktige rettssikkerhetsprinsipper – det samme som styret i Forfatterforeningen konkluderte med i sitt vedtak og unnskyldning 15. november 2018.
Utvalgets konklusjon kom neppe overraskende på Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye (Fløgstad & Co). De forsto kanskje på bakgrunn av diskusjonene for et drøyt år siden, og den manglende støtte de fikk blant sine forfatterkolleger, at det ikke var grunnlag for deres angrep på Forfatterforeningens styre. Deres bok, På æren løs, må leses på denne bakgrunn.
Det er nødvendig å minne om det sentrale: Forfatterforeningens kritikk av æresrettens brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper. Det er dette Forfatterforeningen og utvalget har tatt stilling til.
I tillegg er det to spørsmål som hverken foreningen eller utvalget har gått inn i:
- En konkret vurdering av de enkelte dommer over de 17 forfatterne.
- Spørsmålet om det hos disse forfatterne er andre kritikkverdige forhold, som ikke var et tema for æresretten.
Fløgstad & Co skiller ikke mellom disse tre helt forskjellige spørsmål. Forfatterne hopper frem og tilbake mellom de ulike problemstillingene. Deres bok fremstår som lite strukturert og med et manglende fokus på hovedspørsmålet. Denne mangelen på fokus og struktur er en overordnet svakhet som medfører at de enkelte drøftelsene blir gale.
Fløgstad & Co foretar ingen klargjøring av hva de legger i begrepet rettssikkerhet, og redegjør heller ikke for hvilke krav vi med rimelighet kunne stille i en så spesiell situasjon som vi hadde i 1945.
Det står i sterk motsetning til Woxholth-utvalget, som peker på hva som er sentralt i rettssikkerhetsbegrepet, og på hvilke punkter det sviktet.
I utvalgets innstilling finner man en fyldig og balansert gjennomgang av de generelle mangler som æresrettens dommer er forbundet med.
Utvalget peker særlig på det kritikkverdige ved at dommerne ikke hadde en nødvendig rettslig forankring hverken i Forfatterforeningens eget regelverk eller annet grunnlag. Og til overmål: Æresrettens medlemmer visste at avgjørelsene ikke hadde den nødvendige rettslige forankringen. Æresretten mangler således en grunnleggende legalitet.
Det var videre en mangelfull saksforberedelse av æresrettens arbeid som medførte et uklart regelverk og en manglende presisjon med hensyn til hvilke prosedyrer æresretten skulle følge.
Æresrettens saksbehandling var kritikkverdig: Retten hadde en manglende respekt for grunnleggende prinsipper om kontradiksjon og habilitet, og en totalt manglende drøftelse av hovedvilkåret for domfellelse: Var det grunnlag for å konkludere med at de enkelte forfatterne hadde gjort noe som kunne svekke foreningens anseelse? Woxholth-utvalget fremhever med rette at de som var mistenkt for unasjonale holdninger, ikke fikk vite hvem som fremsatte beskyldningen, ikke i tilstrekkelig grad fikk vite hva de ble anklaget for, og ble dømt med en mangelfull begrunnelse.
Æresrettens sanksjoner ble ikke alltid utsatt til endelig avgjørelse i ankeinstansen (Norsk kunstnerråd) forelå – ankeinstansen dømte for forhold som ikke hadde vært et tema for førsteinstans, det vil si æresretten.
Mange av dommene var for strenge fordi det påtalte forhold ikke var egnet til å svekke foreningens anseelse. Det var feil at æresretten ikke vurderte forholdet til Grunnloven § 100 om ytringsfrihet i forhold til de forfattere som ble dømt for rene meningsytringer
Det var videre ikke hjemmel for å idømme publiseringsforbud. Dette skulle også vært vurdert i forhold til Grunnloven § 100. Økonomiske sanksjoner ble idømt uten hjemmel, og det var heller ikke hjemmel for publiseringsforbud.
Alle disse alvorlige forhold bagatelliseres av Fløgstad & Co i deres apologetiske fremstilling.
Det er derfor riktig når Woxholth-utvalget konkluderer med at æresretten er svært problematisk både moralsk og juridisk. Utvalget bruker med rette karakteristikken «Kafka-prosess». Men denne konklusjonen medfører selvsagt ikke at rettsoppgjøret etter krigen for øvrig er basert på et sviktende grunnlag – noe som etter undertegnedes mening ikke var tilfelle.
Og det er viktig å understreke: Woxholth-utvalget er strengere i sin vurdering enn Hans Fredrik Dahl, Dag Solhjell og Nils Johan Ringdal, som var hovedkilder for Forfatterforeningens oppgjør. Forfatterforeningens unnskyldning er berettiget: Når noen er utsatt for en klar urett, er det moralsk riktig å beklage og be om unnskyldning.
Vi kan ha forståelse for den situasjonen man var i 1945 og være tilbakeholdne med den subjektive kritikk av de involverte. Subjektiv forståelse kan imidlertid aldri kompensere for klare brudd på de rettssikkerhetsprinsipper som vi ellers tar som en selvfølge.
Et annet spørsmål er om det i den enkelte dom ble begått klare feil med hensyn til juss og faktum. Dette er som nevnt ikke vurdert av Forfatterforeningen og – rimeligvis – heller ikke av Woxholth-utvalget. Men vi har i utvalgets drøftelse og konklusjon et meget godt grunnlag for å gå inn i de konkrete dommer på bakgrunn av utvalgets generelle kritiske bemerkninger.
Hvis vi for eksempel går inn i enkeltdommene mot André Bjerke og Alf Larsen, som Fløgstad & Co dveler ved, ser vi at de kritikkverdige forhold som er nevnt ovenfor, gjør seg sterkt gjeldende i forhold til begge forfattere. Og det er disse brudd på viktige rettssikkerhetsnormer som burde vært vurdert i På æren løs.
Men alle disse sentrale punkter feier Fløgstad & Co under teppet med sin apologetiske harelabb.
Store deler av På æren løs refererer seg til forhold som ikke var tema for æresretten. Vurderer vi disse utenforliggende forhold, finner vi sikkert noe å bebreide både den ene og den andre forfatteren for. Men Forfatterforeningens unnskyldning refererer seg bare til æresrettens dommer – ikke det som for øvrig måtte foreligge av kritikkverdige forhold.
Fløgstad & Co mener tydeligvis at kritikkverdige dommer kan forsvares fordi det utenfor dommen finnes forhold som kan kritiseres – dette sier det meste om deres oppfatning av rettssikkerhet.
Deres drøftelse er for øvrig ikledd en usaklig og uakademisk form. Dette påpekes av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl i Klassekampen 18. mars, hvor de fremhever at forfatterne har et skjemmende «polemisk siktemål» som gir leseren et «skjevt inntrykk».
På æren løs representerer et misforstått og apologetisk forsøk på å legitimere den uberettigede kritikk som Fløgstad & Co fremsatte i debatten for et drøyt år siden. I dag vet vi bedre: Forfatterforeningen fortjener ros for at disse forhold ble brakt frem i lyset og påtalt.
Forfatterne fremhever med jevne mellomrom at de som er uenige med dem, er «apologetiske». Faktum er imidlertid at det er Fløgstad & Co selv som er apologetiske. Her er det faktisk mye å lære, selv for en advokat som i godt over 40 år har hatt som levebrød å være partsrepresentant.