Annonse
00:00 - 27. mars 2020

Selsomt og foruroligende av Aakvaag

Det er ikke avkoloniseringsdebatten som er problemet. 

Annonse

Gunnar C. Aakvaags positivistiske argumentasjon i de siste numrene av Morgenbladet om hva vitenskap er viser en sosiolog som er skremmende autoritær og uinformert. Hans karakteristikk av meddebattantene, at de har «en grunnleggende mangel på forståelse for hva vitenskap er og bør være», er nedlatende, misvisende og forstemmende, og slår i stor grad tilbake på ham selv.

Aakvaag mener å vite at: «Vitenskapen er en institusjon (?) tuftet på verdien objektiv sannhet, samt normer som skal fremme den: universalisme […] upartiskhet og kritisk etterprøving.»

Aakvaag som sosiolog synes ikke å kjenne den kunnskapsteoretiske debatten om og kritikken av den såkalte nøytrale, vestlige kunnskapsdiskursen (positivismen) innen samfunnsvitenskapen, og gjentar i stedet positivismens påstand om at sikre metoder gir «allmenngyldig, sann kunnskap». Den vanlige hermeneutiske (fortolkende), metodiske tilnærmingen som preger samfunnsvitenskapen, blir overhodet ikke berørt. Med utgangspunkt i sin positivistiske holdning hevder han at avkoloniseringsdebatten må avvises fordi den setter «identitetspolitikk og grupperepresentasjon høyere enn sannhet». Men hva mener Aakvaag med sannhet?

Så vidt jeg kan se har Aakvaag aldri forsket på, enn si utgitt noen vitenskapelige artikler om, det globale sør. Vi vet at vestlig samfunnsforskning i det globale sør gjerne har hevdet å beskrive sannheten om sør, men har ikke sjelden legitimert vestlig kolonialisme og imperialisme. Å mene som Aakvaag at forskerens sosiale og geografiske bakgrunn, eller forskerens ideologiske og epistemologiske ståsted, ikke har noen betydning for forskerens funn, er oppsiktsvekkende. En samfunnsforsker vil alltid måtte spørre seg om hans/hennes tolkning er den beste/mest sakssvarende. Og videre: Usikkerhet er en uunngåelig del av forskernes epistemologiske posisjon, og det er liten tvil om at forskerens bakgrunn og fordommer kan farge hans/hennes tolkninger. Kanskje burde Aakvaag unne seg å lese for eksempel Linda Thuiwai Smiths Decolonizing Methodologies (1999) før han igjen uttaler seg så bastant om andres manglende forståelse av hva vitenskap er, samt hvor håpløs avkoloniseringsdebatten er. Det er ikke avkoloniseringsdebatten som er problemet, men Aakvaags manglende forståelse av nødvendigheten av å avkolonisere akademia.

Anders Breidlid

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse