Annonse
00:00 - 13. desember 2019

Skolesekken formes på grasrota

Det er vanskelig å ikke bli provosert av Kulturtankens ovenfra og ned-holdning. 

Den kulturelle skolesekken: Meg og kameraten min spille for den kulturelle skolesekken på Kampen skole 11. desember i år. Foto: Odin Drønen.
Annonse

Forrige torsdag deltok vi på feiringen av Norsk scenekunstbruk. Et nasjonalt kompetansenettverk for oss i Den kulturelle skolesekken (DKS) fylte 25 år. Talene satt løst, priser ble delt ut og det var velfortjent heder og ære fra både kunstnere, fylkeskommuner og publikum. Hva er det Norsk scenekunstbruk klarer som Kulturtanken feiler på? Svaret er: kontakt med grasrota.

De siste ukers debatt om Kulturtankens rolle kan oppsummeres ved at hverken kunstfeltet eller fylkeskommunene forstår hva den nasjonale etaten egentlig skal gjøre. Der Scenekunstbruket er i øyehøyde med fylkene, har Kulturtanken en ovenfra og ned-holdning det er vanskelig å ikke bli provosert av. I forrige ukes Morgenbladet skriver Ståle Stenslie, avdelingsdirektør for forskning og utvikling i Kulturtanken, mye positivt om DKS. Men han skriver også at «en nasjonal ordning som DKS kan og skal ikke basere seg på synsing og selvgod dømmekraft».

En vellykket DKS-produksjon handler ikke om tilfeldigheter eller synsing, men om høy kompetanse, årevis med praktisk erfaring og faglige nettverk. Hver dag tar faglig kompetente produsenter og kulturarbeidere avgjørelser som former DKS lokalt. Enten det dreier seg om et stort samarbeid mellom DKS, kulturskole og UKM, en overordnet tematisk programmering av skolesekken eller en konsert som røsker tak i ungdommene i en trekkfull gymsal. Dette er bare noen av mange innganger for kunst og kunstnere til å samspille med elevene og skolen.

Vi ønsker en faglig samtale om DKS velkommen, og gjerne relevant forskning, men vi vil korrigere Stenslies syn på det operative leddet. Den nasjonale ambisjonen for DKS har alltid vært en lokalt forankret skolesekk. Ordningen skal produseres og programmeres lokalt, enten det dreier seg om Askim eller Ål. Dette har gjort at det er stor forskjell på skolesekken rundt om i landet. Om kunst gnisser litt i møte med skolesektoren? Selvfølgelig. Og kanskje er det nettopp i denne gnisningen at gullet i skolesekken formes. På sitt beste kan en teaterforestilling «gjøre livet verdt å leve», slik en elev ble sitert under feiringen av Scenekunstbruket.

Kulturtanken skal ha ros for blant annet den nasjonale portalen. Dette fagsystemet har vært ønsket og blitt utviklet i tett dialog med oss i fylkene. Men når spillemidler og kunstopplevelser synker i takt, opplever vi det provoserende at Kulturtanken bruker mye ressurser på for oss uforståelige tiltak. I det perspektivet ønsker vi at det tas solide grep knyttet til utviklingen av Kulturtanken fremover. For det viktigste er at et nasjonalt nivå i DKS kjenner pulsen til feltet, og gjør noe med behovene til grasrota. Disse behovene formidler vi gjerne.

Lill Carin Jacobsen

Johannes Hafnor

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse