00:00 - 06. desember 2019

En skolesekk fylt med gull

Vi er ikke så sikre på om Bernhard Ellefsens elev ville bedt oss «dra til helvete». Tvert imot, hun ville ønsket å bli spurt og lyttet til.

Alle får smake: Hver dag opplever tusener av elever spennende, og tidvis provoserende, kunst og kulturuttrykk av høy kvalitet – i skoletiden – uavhengig av hvor de bor i landet, skriver Ståle Stenslie om Den kulturelle skolesekken. Her spiller Cezinando for videregåendeelever i Buskerud i november 2017. Pressefoto: Lars Opstad / Kulturtanken

Vi er skjønt enige med Morgenbladets kommentator Bernhard Ellefsen når han i forrige ukes avis påpeker at Den kulturelle skolesekken (DKS) kan være «pokker så vakkert». Hver dag opplever tusener av elever spennende, engasjerende og til tider provoserende kunst og kulturuttrykk av høy kvalitet – i skoletiden. Uavhengig av hvor de bor i landet, hvilken skole de går på, og uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiokulturelle bakgrunn. Alle får smake. Det er også vakkert med DKS-ordningen. Men, hvor godt treffer DKS elevene i skolehverdagen, og fungerer ordningen like godt over hele landet?

«Det er helt unødvendig å forske på Den kulturelle skolesekken» sier Ellefsen, og mener en kopp kaffe med noen som har jobbet med skolesekken er nok til å fremskaffe kunnskap. Vi har tatt veldig mange kaffekopper, og kjenner mange hundre gode, og mindre gode, erfaringer fra Den kulturelle skolesekken. Men anekdotiske bevis holder ikke mål for en ordning som angår alle skoler i landet, alle elever, 3500 utøvere og et spleiselag av offentlige midler på en halv milliard årlig. DKS er hverken lovfestet eller fastsatt ved forskrift. Den er finansiert av spillemidler til kulturformål og er en av de viktigste satsingene stat, fylke og kommune har rettet mot barn og unge. En nasjonal ordning som DKS kan og skal ikke basere seg på synsing og selvgod dømmekraft. Det er viktig at den tuftes på omfattende kunnskap og innsikt om det som til enhver tid beveger seg, fra generasjonsskifter til læreplaner og sosiale mediers innflytelse på nye generasjoner.

Kulturtanken sørger derfor for nødvendig forskning på DKS. God forskning og et godt kunnskapsgrunnlag i kulturpolitikken settes sammen gjennom ulike perspektiver. Ikke gjennom frykt, som Ellefsen hevder. For å bygge god og distribuert kunnskap samarbeider vi med flere universiteter (UiA, UiO, UiT, UiB, Oslomet) og høgskoler, eksempelvis det mangeårige Disko-prosjektet sammen med Høgskolen på Vestlandet der nye praksiser for skolekonserter blir undersøkt og utviklet. Vi samarbeider også med et stort antall institusjoner, museer og kunstnere. Sammen med Teatret Vårt i Molde sin oppsetning av boken Lars er lol, utviklet vi med stor suksess en forteller-app som på interaktivt vis engasjerer og stimulerer barn til å diskutere etiske spørsmål om mobbing. Alle kan oppleve prosjektet på http://hvemerdu.com. Dette er bare noen eksempler på vår FoU-virksomhet og hvordan vi bidrar til nyskaping.

Faglig utvikling og langsiktig tenkning på nasjonalt nivå er ikke nytale, det er nødvendig.

Det gjøres mye bra nyskaping og kunstnerisk utvikling i ordningen, men vi ser at det er ujevnt fordelt. Vår rapport om «Kvalitetsarbeid i DKS» avdekker blant annet hvor ujevnt fordelt den kunstfaglige kompetansen er i DKS-administrasjonene. Vi mener det er relevant å se nærmere på hvem det er som forvalter hundrevis av millioner til kunst og kultur til barn og unge, og hvordan disse jobber. Rapporten kartlegger det praktiske og hverdagslige arbeidet med å produsere, turnere og formidle alle de 3600 kunstprosjekt av over 3500 utøvere til alle landets 3300 skoler. DKS er et stort apparat med en årlig omsetning over 500 millioner. En nasjonal ordning av nasjonal betydning må også ha et nasjonalt nivå og et blikk for helheten av det «byråkratiske kråkeslottet» Ellefsen helt riktig påpeker at det er. Kvalitetsrapportens del én dokumenterer for første gang disse ulikhetene. Neste rapport vil analysere de ulike funnene for å komme med råd, anbefalinger og innspill når regionene nå skal organisere seg på nytt. Faglig utvikling og langsiktig tenkning på nasjonalt nivå er ikke nytale, det er nødvendig.

Begeistringen for DKS deler vi. Samtidig bør vi lytte til hva barn og ungdom selv mener. Ingen av våre 30 tilskuddsmottagere rapporterer at de har et godt nok eller tilfredsstillende system for tilbakemeldinger fra elever. Det siste året har vi intervjuet mer enn 1000 barn fra hele landet og alle samfunnslag. Vår rapport «Barn og unges stemmer – kunst og kultur» (BUSK-rapporten), viser at barn og unge både ønsker og fortjener å bli tatt alvorlig. Vi er ikke så sikre på om Ellefsens elev ville bedt oss «dra til helvete». Tvert imot, hun ville ønsket å bli spurt og lyttet til.

Vi lytter til de mange meninger om DKS, med og uten kaffekopper, fra både kritikere, samarbeidspartnere og barn og unge selv. Utformingen av nasjonal kulturpolitikk er tross alt et fellesskapsprosjekt.

Ståle Stenslie

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse