Annonse
00:00 - 08. november 2019

Hva er det med den norske høyresiden og nyliberalismen?

Det er ikke måte på med hvilken uutholdelig letthet kritikk avfeies, skriver Arne Johan Vetlesen.

Etterlyser debatt: Hvorfor tar ikke den ideologisk orienterte høyresiden en debatt om nyliberalismen, spør Arne Johan Vetlesen. - Folk som Torbjørn Røe Isaksen har hatt sjansen utallige ganger, skriver han. Her: Isaksen og Erna Solberg på vei til Høyres sentralstyremøte, 13. september 2019.
Annonse

Spørsmålet aktualiseres nå som sosiologen Linn Stalsberg har gitt ut boken Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur. Noen av oss håpet på at vi nå omsider kunne få en interessant offentlig samtale om hva ideologien som har preget vestlige samfunn i fire tiår og som har gitt oss i steinrøysa en perlerad av New Public Management-reformer, foretaksmodellen i helsevesenet og delprivatiseringen av Statoil (Equinor), NSB (VY) og Posten, for å nevne en brøkdel av dem og uten å dvele ved konsepter som «ansvar for egen læring» i skolen.

Den gang ei. Minervas utsendte på Stalsbergs boklansering har ikke meldt noe av substans tilbake, bare en ovenfra-ned «fascinasjon» over at det fremdeles finnes folk som «gnåler» om nyliberalismen førti år etter dens internasjonale gjennombrudd i Reagans USA og Thatchers Storbritannia. Det er ikke måte på med hvilken uutholdelige letthet Stalsbergs samfunnskritikk avfeies. Er nyliberalismebenekting disse miljøenes pendant til klimafornekterne? Har de tenkt på hvor totalt uinteressante de gjør seg i et ordskifte som faglig sett må baseres på hyllemeter med samfunnsvitenskapelig dokumentasjon av nyliberalismens skadevirkninger? Forventningene steg imidlertid da Aftenpostens kommentator Frank Rossavik, med glimrende bøker om Einar Førde og SVs historie på merittlisten, 22. oktober viet en helside til Det er nok nå. Men dessverre. Overskriften «Først når man har det godt nok, kan man kjenne etter hvor dårlig man har det» skapte en leserforventning så lav at det er bemerkelsesverdig at brødteksten ikke gjør den til skamme.

Vil du bruke betegnelsen nyliberalisme for å beskrive samfunnsutviklingen siden 1980-tallet, tilhører du ifølge Rossavik «ytre venstre». Du abonnerer dessuten på en forestilling om at alt var bedre før (kategoriene er her så vide at enhver samfunnskritikk vil pådra seg ditto innvending). Og så punchlinen: «Jeg har alltid følt meg utilstrekkelig både privat og i arbeidslivet, men har aldri kommet på å gi nyliberalismen skylden.»

Det er blitt sagt at menneskene lager historie, men ikke under betingelser de har valgt selv. Strukturer er noe annet enn et vagt samfunn individet gir «skylden»; de setter rammene vi velger innenfor, men varierende reell valgfrihet avhengig av makt, av ressurser i vid forstand, slik de korrelerer med klassetilhørighet i et samfunn med stadig økende forskjeller mellom de på toppen og de på bunnen. Kjernen i nyliberalismens samfunnsforståelse består i følgende motsigelse: på den ene siden gjelder at alt er mulig for enkeltindividet, som ansvarliggjøres for alle sine valg og for hvordan det forvalter seg selv som «humankapital» i et samfunn der stadig flere arenaer, profesjoner, roller og relasjoner har fått markedskarakter og blitt instrumentelle langs bedriftsøkonomiske linjer og med ditto språk (entreprenørselvet) og mentalitet. På den andre siden – heri motsigelsen – gjelder det at intet annet enn den eksiterende politisk-økonomiske orden skal være mulig for kollektivet, uttrykt i Thatchers berømte TINA: «there is no alternative». Vi er lei for nedbemanningen, innstramningene og outsourcingen. Men vi har ikke noe valg gitt konkurransen og budsjettene. Bunnlinjen er trumf. Så mye for reell valgfrihet.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck setter fingeren på denne kjernen i boken Risikosamfunnet fra 1986: Omgjøringen – oversettelsen, omfortolkningen – av strukturelle problemer og kriser til så mange «utfordringer» for enkeltindividet, med kravet om å bære ansvaret for håndteringen av for eksempel arbeidsløshet eller sykdom. Vit at du må komme deg raskest mulig på beina igjen for å komme tilbake på jobb, at du må løpe fortere og fortere og vise deg minst like omstillingsvillig som alle andre i tredemøllen; at du ikke har råd til å falle ut av racet, ikke bare økonomisk, men på grunn av fallet i status, anerkjennelse og selvbilde.

Det kalles på nyspråk «incitamenter» og har menneskelig overbelastning og utbrenthet som psykosomatisk konsekvens der du hele tiden må være den beste utgaven av deg selv. At de som er hardest berørt ikke nødvendigvis trekker linjene til makrostrukturene, eller bruker ordet nyliberalisme om presset de er satt under, dementerer ikke nyliberalismens hegemoni, men snarere hvor gjennomgående mentaliteten er blitt, luften alle puster i, naturalisert og uten artikulerte alternativer.

Jo visst, disse sosiologiske poengene er fremført talløse ganger og skal ikke trette leserne. Spørsmålet er hvorfor nyliberalismen ennå ikke er verdiget en opplyst debatt av den ideologisk orienterte høyresiden her til lands, flere av dem med statsrådsansvar for innføringen av reformene det er tale om. Folk som Kristin Clemet og Torbjørn Røe Isaksen har hatt sjansen utallige ganger – blant annet i flere runder i denne avisen med Thomas Hylland Eriksen og undertegnede – men kommer seg ikke opp av startgropen så lenge mantraet lyder at «nyliberalismen er noe venstresiden skylder på for alt som er vondt og leit her i verden». Det er ikke å «ta debatten», det er å ikke ta den.

Mens økonomene i Verdensbanken skriver selvkritiske artikler om at nyliberalismen er blitt oversolgt og har ført markedsgjøringen av samfunnet for langt, i blind tro på at kombinasjonen konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer av betydning, og seriøse aviser og tidsskrifter over hele den vestlige verden er innforstått med nyliberalismen som ideologi og som en reell samfunnsutvikling med høyst reelle konsekvenser for dem som rammes av reformene den har diktert og nedskjæringene innen offentlige ytelser den har forlangt helt siden SAP (strukturtilpasningsprogrammene) på 1980-tallet, så synes vi her hjemme fremdeles å være i en situasjon der vi banker på hos dem som ikke før har villet anerkjenne denne ismens realitet, bare for å erfare at det ikke er noen hjemme. Vil utgivelsen av Stalsbergs bok endre dette, eller bare bli en ny missed opportunity?

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«Skamdiskusjonen viser oss at klimaet faktisk har begynt å angå oss personlig.»