Annonse
14:28 - 10. april 2019

Om å skille snørr, patos og barter

Er det din påstand, Kjartan Fløgstad, at André Bjerke var en krigsprofitør og brakkebaron?

Det som i kontekst utgir seg for å være kritikk av prosess, ender i alle innleggene opp som en dom over de samme utvalgte enkelttilfellene, skriver André Bjerkes barnebarn, Anders Bjerke Lindvik. Ukjent fotograf
Annonse

Over flere kronikker i Morgenbladet og i Aftenposten fortsetter Kjartan Fløgstad sitt korstog mot Forfatterforeningen, og dennes unnskyldning knyttet til prosessuelle svakheter i Æresrettens behandling av 17 medlemmer i oppgjøret etter krigen. Med noe som må kunne kalles en juridisk analogi til uttrykket «En pølse i slaktetiden», argumenterer Fløgstad for at hensynet til en rettferdig saksbehandling for de mange må vike, slik at mindretallet kan få sitt pass ettertrykkelig påskrevet. Ved å sette et prinsipielt likhetstegn mellom et NS-medlemskap og brudd på paroler som først kom år etter mange av bruddene (tilbakevirkende), sikres et binært og lettfattelig «skyldig» eller «uskyldig». Da Fløgstad i utgangspunktet kun virker interessert i aktørene Alf Larsen, Ejlert Bjerke og André Bjerke, blir de resterende 14 forfatterne utsatt for et bredpenslet karakterdrap og ender uten videre omtale opp som det han kaller «krigsprofitører, brakkebaroner og/eller holocaustfornektere».

Det som i kontekst utgir seg for å være kritikk av prosess, ender i alle innleggene opp som en dom over de samme utvalgte enkelttilfellene. Av disse er gjennomgangen av saken til André Bjerke særlig uryddig og tilsynelatende dårlig fundert i samtlige innlegg. På tross av helt fraværende bevisførsel, fremholder Fløgstad at jobben til Ejlert Bjerke for Stenersenforlaget var en felles foreteelse mellom far og sønn. Det skal sies at Ejlert beviselig gjorde arbeid for Stenersenforlaget, men den direkte inkluderingen av André i noe annet enn én enkelt oversettelse, er meg bekjent kun antydet av Fløgstad selv. Når Fløgstad i siste innlegg i Morgenbladet følger opp med påstanden: «Det Æresretten reagerte på i André Bjerkes tilfelle, var at han anonymt hadde tjent betydelige summer på å arbeide for et naziforlag», håper jeg virkelig dette kan bevisføres med noe annet enn patos?

Det kan virke som om Fløgstads slagplan er å utviske skillet mellom Ejlert og André Bjerke, med sin stadige sammenspleising av de to til «Bjerkene». Dette muliggjør relativt grove indirekte anklager av André, mens man fortsatt til dels kan gjemme seg i skyggen av Ejlert: «Realitetene i Bjerkenes tyskerarbeid for Gunnar Stenersens Forlag har ikke gjort inntrykk på Vold, men æresretten måtte forholde seg til det.» og «Det var ikke alle dem Vold nå kaller «antinazister», som oppførte seg som far og sønn Bjerke.». Med mindre dette kan bevisføres ordentlig, minner det mistenkelig om spekulativ brunbeising. For ordens skyld bruker jeg samme oppslagsverk som Fløgstad for forklaring av ordene spekulasjon og brunbeising (Det Norske Akademis Ordbok: 1. spekulasjon: (erkjennelse på grunnlag av) abstrakt tenkning (uten forankring i virkeligheten). 2. brunbeising: insinuere at noe(n) har koblinger til nazismen; brunskvette»).

Intet nytt er brakt til torgs av Fløgstad i innleggene, og frifinnelsen av André Bjerke står så vidt jeg kan forstå akkurat like sterkt i dag som den gjorde i 1946. Ved hjelp av insinuasjoner og med en rettspraksis som hentet fra Andre Mosebok («For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.»), har Fløgstad på et vis klart å forene holocaustfornekteren Alf Larsen, krigsprofitøren Ejlert Bjerke og antinazisten André Bjerke til én «krigsprofitør, brakkebaron og holocaustfornekter». Dette er, for tilfellet André Bjerke, en alvorlig anklage, og for å slippe å lese mellom linjene i dine kommende kronikker, spør jeg:

Er det din påstand, Kjartan Fløgstad, at André Bjerke var en krigsprofitør og brakkebaron?

Anders Bjerke Lindvik

Barnebarn av André Bjerke, Oppsal, Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»