Annonse
00:05 - 05. april 2019

Prinsipper og historie

Historien er noe som ikke oppheves eller opphører gjennom vedtak foretatt i Den norske Forfatterforenings styre.

Fotoillustrasjon: Sofie Amalie Klougart
Annonse

«Larsen er nå rehabilitert.» Slik lød advokat Cato Schiøtz’ respons da Den norske Forfatterforenings (DnF) styre i høst beklaget seg over sin «Æresrett av 1945» (Klassekampen, 16. november 2018). Så oppildnet var Schiøtz, etter selv å ha framført deler av beklagelsens begrunnelse, at han slo fast at professor Jan-Erik Ebbestad Hansens gjennomdokumenterte studie av Larsens antisemittisme, En antisemitt trer frem, var «underkjent». Med unnskyldningen hadde DnFs styre opphevet historieskrivingen.

Det er her striden om «Æresretten av 1945» og «Æresretten av 2018» står, ikke om en slik institusjon bør beklages, selv om også et slikt spørsmål kan stilles. Fra første stund under beklagelseslanseringen, blandet DnFs styre og premissleverandører sammen prinsippene og sakens realiteter, snørr og barter. Når vi har gått inn i substansen i sakene til Alf Larsen, Ejlert og André Bjerke, er det fordi det var disse som ble trukket fram og brukt som begrunnelse for at æresretten var en «uhyrlighet», noe nær den største urett begått i fedrelandet.

I Morgenbladet 22. mars går Schiøtz inn i forsvarsadvokatmodus, uten å imøtegå substansen i vår kritikk. Vi har aldri forsvart alt æresretten gjorde. Men når det gjelder å granske historien, er ikke skrankeadvokatens metode mest hensiktsmessig. Sakene har realiteter som advokat Schiøtz og biograf Peter Normann Waage har underspilt, for å ordlegge oss forsiktig. DnFs styre har basert sin beslutning på mangelfull og dels villedende informasjon. Skulle styret virkelig ment at æresretten aldri burde vært nedsatt, måtte de også ha beklaget at de 18 NS-medlemmene ble ekskludert. Det ville vært «Kunsten å holde på det prinsipielle» (Heidi Marie Kriznik og Astrid Nordang i Morgenbladet 22. mars), men da ville beklagelsen vært et mindre effektivt redskap i rehabiliteringen av Larsen og to blad Bjerke.

Schiøtz har i stedet bedrevet kunsten å insistere på rent sivilrettslige prinsipper, samtidig som han selv har feiret DnFs «rehabilitering» av sin mann. Det er påfallende at ingen i foreningen synes å ha tenkt tanken om at innenfor norsk lov har medlemsorganisasjoner rett til å bestemme hvem de vil ekskludere eller refse, uten innblanding fra juridisk øvrighet. Oppryddingen i foreningene i 1945 skjedde etter en provisorisk regjeringsanordning.

Vi har kritisert det manglende skillet mellom prinsipper og realiteter, motsatt oss utnyttelsen av DnFs beklagelse, minnet om sakenes reelle innhold og kritisert DnFs styre for ikke å ha sett konsekvensen av sitt eget påfunn.

Waage og Schiøtz har vært premissleverandører, de har selv fått framføre beklagelsen og utnyttet den. Waages apologetikk er ingen overraskelse, men når han påtar seg å renvaske antroposofer, bør kildene sjekkes, eksempelvis Gunnar Stenersens landssviksak. En annen som opptrådte under beklagelseslanseringen, var Jan Erik Vold. I ren parafrase over Waages biografi terpet han forrige uke videre på at Bjerke skrev et såkalt motstandsdikt og meldte seg frivillig 9. april. Slikt betyr ikke nødvendigvis at mannen var «antinazist» eller motstandsmann. Til det har krigshistorien for mange gråsoner. Realitetene i Bjerkenes tyskerarbeid for Gunnar Stenersens Forlag har ikke gjort inntrykk på Vold, men æresretten måtte forholde seg til det. Dikteren forstår sikkert at historieskriving ikke kan overlates til den nærmeste familie. Og hvorfor nevner han ikke også Alf Larsen? Kanskje fordi han i fjor omtalte ytringene Larsen fikk reprimande for, på følgende vis: «et par bagatellartede kommentarer, som noen valgte å mistolke». Det æresretten reagerte på i André Bjerkes tilfelle, var at han anonymt hadde tjent betydelige penger på å arbeide for et naziforlag, mens det store flertall av forfatterne forholdt seg solidariske til motstandslinja, hvis de da ikke var satt på indeks, hadde gått i eksil eller satt i tysk konsentrasjonsleir. Det var ikke alle dem Vold nå kaller «antinazister», som oppførte seg som far og sønn Bjerke.

Det var ikke alle dem Vold nå kaller «antinazister», som oppførte seg som far og sønn Bjerke.

Schiøtz har mest å svare for. I en årrekke var han styreleder i Alf Larsens Litterære Stiftelse, og satt på manuskriptet «Jødeproblemet», som dokumenterer at han forvaltet boet etter den antakelig verste antisemitten i norsk litteraturhistorie. Om han ikke selv fant tid til å sjekke arkivet, må han ha visst, som alle andre med en viss kjennskap til Larsen, at dikteren og storantroposofen var innbitt antisemitt og til og med holocaust-fornekter. I foredrag og skrift forfektet Schiøtz likevel ideen om Larsens heroiske opposisjon mot nazismen. Lederartiklene i Janus, Larsens tidsskrift, var årsaken til reprimanden fra æresretten, og er i Schiøtz’ versjon blitt til intet mindre enn «et lite kapittel i den norske motstandsbevegelsen» (Libra, 2011, nr. 3). Både antisemittismen og de sjokkerende uttalelsene under selve krigen ble fortiet. Og nå: jubel over renvasking, takket være DnF.

Vi har aldri gitt uttrykk for at Larsen i 1945 skulle vært dømt for sin uhyrlige antisemittisme. Vi har vist til at vi nå vet atskillig mer om hans beklagelige holdninger og ytringer under krigen. At mannen fikk reprimande fra sin fagforening, framstår ikke som urimelig, men som en mild sanksjon. At Schiøtz i triumf viser til at han har kunstsosiolog Dag Solhjells støtte, er logisk nok. I sin vurdering av Alf Larsen, «denne konservative og særegne lyriker», baserer Hans Fredrik Dahl og Solhjell seg (i Men viktigst er æren) nettopp på Schiøtz’ Libra-artikkel om «motstandsmannen» Larsen, i tillegg til dikterens særdeles upålitelige selvframstilling etter krigen. Schiøtz viser til Solhjell som viser til Schiøtz. Argumentene blir ikke sterkere av den grunn.

Selvsagt har det gått prestisje i saken. I Morgenbladet framstår DnFs Kriznik og Nordang med liten evne til selvkritikk, ikke engang angående Schiøtz’ og Waages utnyttelse av den store beklagelsen. Vi har aldri hevdet at «DnF unnskyldte betydningen av forfatternes handlinger eller skriverier». Vi har påpekt at det er slik denne «prinsipielle» unnskyldningen er blitt brukt fra første stund. Og for det har DnFs styre et åpenbart ansvar. De trakk fram nettopp disse sakene og henviste til urettmessig lidende «antinazister». Slik ble da også beklagelsen forstått og mottatt, og ikke uten grunn, som substansiell, ikke bare som prinsipiell.

Solhjell beskylder oss for ubevisst å gjenta æresdommene. Leser man Men viktigst er æren, vil man se at kunstsosiologens bruk av «æresrett» i en slik utvannet forstand, er godt innarbeidet. Om Knut Hamsun og Geir Tveitt heter det der at «hver gang deres forhold under okkupasjonen omtales, dømmes de til ærestap». Forstår vi Solhjell rett, bør man la være å skrive om nazister eller om dem som samarbeidet med nazistene. Slikt fører til «ærestap» og nye «æresdommer». Formodentlig bør man heller ikke skrive om holocaust og antisemittisme. Men for oss handler dette om en forpliktelse på historien. Og historien er nå en gang, enten man vil beklage det eller ei, noe som ikke oppheves eller opphører gjennom vedtak foretatt i Den norske Forfatterforenings styre.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».