Annonse
00:00 - 26. april 2019

Juridisk frihåndstegning

Hvem har myndighet til å frafalle tiltale, når de som var tillagt slik myndighet ikke lenger er der?

Privatrettslig frihåndstegning: Et panel presenterer «uhyrlighetene som fant sted i DnF etter annen verdenskrig». Advokat Cato Schiøtz i midten.  Illustrasjon: Stine Kaasa, etter foto av Tom Egeland.
Annonse

En omfattende debatt pågår rundt Forfatterforeningens (DnF) vedtak i november i fjor om å rette en unnskyldning til de 17 forfattere som av æresretten i 1945 ble idømt forenings-disiplinærsanksjoner. Sett utenfra, og med juridiske briller, er det grunn til å undres: Hva er statusen til dette vedtaket? En skulle tro det var tenkt som ren symbolhandling; at styret tar avstand fra de prosesser som den gang fant sted. Men vedtaket synes å være ment som noe mer, for det erklæres med bred penn av DnFs leder (Morgenbladet 22. mars) at æresretten angivelig manglet enhver legitimitet, at den var grunnleggende inhabil og at hele dens virke nå er blitt «annullert» – i kraft av styrets unnskyldningsvedtak.

Slik rettsliggjøring utvikles nærmere av advokat Cato Schiøtz i et lengre innlegg (Morgenbladet 22. mars) hvor han søker å begrunne hvorfor æresrettens led av slike grunnleggende mangler at alt dens virke må anses ugyldig. Fremstillingen er overraskende lite problematiserende. Schiøtz anlegger et ganske éndimensjonalt strafferettsperspektiv, og med en temmelig åpenlys partspreferanse. Det som blant annet mangler er følgende grunnidé:

Foreningsrett er ikke strafferett. Foreningsdomstoler er ikke straffedomstoler. Foreningsrett er grunnleggende en privatrettslig disiplin, tuftet på foreningsdemokrati og -autonomi, og rettssikkerhetsprinsipper styres i hovedsak innenfor de foreningsrettslige rammer, blant annet ved at sivile domstoler er tilbakeholdne med å overprøve foreningsrettslige tvister som er ment løst med endelig virkning av foreningers rettspleie.

Foreningsrett er ikke strafferett. Foreningsdomstoler er ikke straffedomstoler.

Det er antagelig innenfor slike foreningsrettslige rammer æresrettens virke bør sees. Og med et slikt perspektiv er det langt fra opplagt at Schiøtz’ – eller DnFs leders – bastante fordømmelse holder stikk.

Men uansett om man skulle mene å ha tilstrekkelig gode grunner for slik fordømmelse, oppstår spørsmålet: Dette er jo rettskraftige (endelige) dommer, og hvordan går man da frem med ambisjon å «annullere» dem? Det mest nærliggende er nok å se hen til det strafferettslige gjenopptagelsessystemet. Sentralt her er at saken bringes til fornyet prøving ved den tidligere domsinstans. Og man får alltid en ny realitetsavgjørelse: siktede frifinnes, straffen endres, eller domfellelsen stadfestes.

Slik fornyet behandling er selvsagt urealistisk for æresrettens del, men det viser samtidig det problematiske ved DnFs behandling i 2018: Man kan ikke løsrive («annullere») disse dommene uten å ta i betraktning at æresretten jo var gitt et mandat, av DnF, og at domsavsigelsene skjedde innenfor et slikt prosessuelt hele.

Videre: Man kan ikke i det «abstrakte» annullere en serie dommer, løsrevet fra de rettsposisjoner som ble fastlagt, og vedta at disse rettsposisjonene skal «opphøre». Det er like fullt dette DnFs styre synes å mene. Og begrunnelsen synes basert på rent strategiske overlegninger: at det angivelig ikke er nødvendig å gå inn på enkeltheter i sakene når det er «formen det hele tok» (Kriznik, Morgenbladet 22. mars), man vil markere avstand fra.

Men slikt er rettslig frihåndstegning, for man ser da bort fra de sentrale aspekter rundt dommenes rettskraft. Man kan ikke «abstrakt» frakoble dem deres forhistorie. Man kan ikke si: «disse dommene er nå annullert, og tiltale er frafalt» – for hvem har i så tilfelle myndighet til å frafalle tiltale, når de som var tillagt slik myndighet ikke lenger er der?

Min hensikt er ikke å harselere med DnF, men å belyse reelle dilemmaer knyttet til statusen av styrets «unnskyldningsvedtak»

Til dette siste vil DnFs leder trolig si: «Det er ikke riktig at tiltale er frafalt, for vi har ikke tatt stilling til slikt.» Men rettslig er en slik modell bortimot umulig. Og Schiøtz synes ikke å tenke slik, for han sier at de 17 forfatterne nå er «rehabilitert for så vidt gjelder æresrettens dom …» (Morgenbladet 10. april). Schiøtz tenker altså, slik en jurist tenker, at ved DnFs «annullering», er de domfelte «rehabilitert» – de er (implisitt) frifunnet. Men en slik løsning synes DnFs leder å være uenig i.

Min hensikt er ikke å harselere med DnF, men å belyse reelle dilemmaer knyttet til statusen av styrets «unnskyldningsvedtak». Hvis beklagelsen var ment som meningsytring av symbolkarakter, så er det problemfritt juridisk sett. Men da kan vedtaket heller ikke tas til inntekt for noen «rehabilitering»; dommene står der som rettskraftige. Hvis vedtaket derimot var ment å bety noe mer, i juridisk retning, da står man overfor de dilemmaer som her skissert. Og da bør man nok for ryddighets skyld klargjøre dette nærmere. Hvis man velger å etterlate dette i «limbo», kan man jo det, og så krangle videre om hva virkningen av det hele er. Foreningsjuridisk er det uproblematisk, for det vil uansett ikke kunne bringes inn for sivile domstoler for rettslig avklaring. Men særlig tilfredsstillende er det ikke.

Trond Solvang

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»