Annonse
00:00 - 22. mars 2019

Kunsten å holde på det prinsipielle

Annonse

15. november 2018 unnskyldte Den norske Forfatterforening (DnF) æresrettens beslutninger som i 1945 rammet 17 forfattere. Unnskyldningen rettet seg ikke mot hva disse forfatterne hadde sagt eller gjort, men mot at foreningen i 1945 agerte som en rettsinstans og iverksatte sanksjoner og delte ut bøter som om den var en del av det norske rettsvesen.

Rem, Søbye og Fløgstad hevder at sakens realiteter gikk fullstendig tapt da Forfatterforeningen sa unnskyld for sitt oppgjør etter andre verdenskrig. Men det synes snarere som om det er det prinsipielle, enhvers rett til rettferdig behandling, som går tapt i deres innlegg. Forfatterforeningens unnskyldning rettet seg mot det faktum at den ved sin egen æresrett, uten tilstrekkelig hjemmel for sine vedtak, med klare mangler på kontradiksjon og med en saksbehandling som på ingen måte tilfredsstilte selv datidens fundamentale regler for habilitet, uten ankemulighet, satte seg til doms over 17 forfattere på en måte som satte alle rettssikkerhetsprinsipper til side.

Forfatterforeningens interne æresrett ble rett nok etablert ved flertallsvedtak, men hva er vekten av et flertallsvedtak som tilsidesetter helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper? Foreningen hadde for eksempel ingen hjemmel for å ilegge økonomiske sanksjoner. En annen straff utmålt av æresretten var publiseringsforbud, innskrenkning av ytrings- og publiseringsfrihet, som jo kjennetegnet NS-regimet mange kjempet imot, og som ikke hører hjemme i en forening som setter ytringsfriheten høyt.

Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.

Opprettelsen av de såkalte æresrettene like etter frigjøringen var et resultat av Hjemmefrontens oppfordring til kunstnerorganisasjonene om – i tillegg til landssvikoppgjøret – å ta et oppgjør med medlemmer som hadde utvist «unasjonal holdning». Det nevnes i Johan Ringdals bok Ordenes pris i anledning DnFs hundreårsjubileum (1993), og utdypes i boken Men viktigst er æren (2013) av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl. De to tar for seg forfattere, billedkunstnere, scenefolk, musikere, komponister og dirigenter og organisasjonenes rolle i krigsoppgjøret.

I ordskiftet etter Forfatterforeningens beklagelse skapes det et inntrykk av at DnF unnskyldte betydningen av forfatternes handlinger eller skriverier, det som lå til grunn for æresrettens vedtak i 1945. Det gjorde den ikke, påstanden er usannferdig. Forfatterforeningen har hverken frikjent noen av de æresdømte eller fritatt dem ansvar for sine ytringer. Forfatterforeningen har ikke tatt standpunkt til hvorvidt æresretten feilbedømte dem, men derimot beklaget den formen æresrettens arbeid tok, uansett domsgrunnlag og hvem som ble dømt. Det er det prinsipielle Forfatterforeningen i november beklaget og som ble diskutert i den påfølgende paneldebatten, av deltagere som har studert æresretten.

Forfatterforeningen ivaretok ikke sine medlemmers rettigheter i et rettssamfunn. Det har Forfatterforeningen bedt om unnskyldning for. For ville vi i dag ha godtatt at en kunstnerorganisasjon opptrådte som domstol og satte alle rettsprinsipper til side?
 

Heidi Marie Kriznik
Astrid Nordang

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
«Jeg mener at Eggen tar feil når han mer enn antyder at man ikke skal skrive om kannibalisme. Hvis man ikke gjør det, lar man den koloniale historien om «de ville» bli siste ord.»