Debatt

Forfatterforeningens unnskyldning var riktig og betimelig

1 Innledning

I anledning Forfatterforeningens 125-års jubileum 15. november 2018 ba foreningen om unnskyldning for æresrettens dommer over 17 medlemmer for kritikkverdige forhold under okkupasjonen.

Jeg er blant dem som har argumentert for at unnskyldningen fra foreningen var berettiget, og har for min egen del i det følgende oppsummert det jeg mener er det sentrale.

Bakgrunnen for unnskyldningen var at æresretten begikk alvorlige brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper, og ikke behandlet sakene mot medlemmene på en måte som var en rettsstat verdig.

Unnskyldningen var prinsipiell og rettet seg mot æresrettens virke, herunder saksbehandlingen. Det som ble unnskyldt, var således ikke det de æresdømte hadde gjort, sagt eller skrevet, men den manglende rettssikkerhet som æresrettens avgjørelser var forbundet med.

Forfatterforeningen konstaterte at når æresrettens grunnlag var klart kritikkverdig, var det riktig å viske ut den skammen som har vært knyttet til det å bli dømt i æresretten. Og det var derfor ingen foranledning til å gå inn i en individuell behandling av den enkelte forfatter.

Dette er i overensstemmelse med det som ellers gjelder med hensyn til konsekvensene av uriktig saksbehandling og gal lovanvendelse: Det resulterer i bortfall uansett utfall av en individuell vurdering.

I etterkant av foreningens unnskyldning har det vært reist kritikk av avgjørelsen – sist i Morgenbladet 15. mars – særlig fordi foreningens unnskyldning ikke omfattet en individuell totalvurdering av den enkelte forfatter.

Vi skal i det følgende gå nærmere inn på tre hovedspørsmål:

1. Var det grunnlag for den kollektive, generelle unnskyldningen som følge av klare rettssikkerhetsbrudd?

2. Var det uriktig av Forfatterforeningen å unnlate å gå inn i den nærmere individuelle begrunnelse som lå til grunn for æresrettens dommer? Var det ikke også oppfordring til Forfatterforeningen til å vurdere æresrettens konkrete begrunnelse?

3. Var det uriktig av Forfatterforeningen å unnlate å vurdere andre forhold enn de æresretten vurderte, og som kunne være kritikkverdige – med andre ord uavhengig av det som forelå til behandling?

2 Forfatterforeningen og okkupasjonen

Arne Kildal har undersøkt Forfatterforeningens arbeid under krigen [1].

Kildal anfører at foreningens formann, Alex Brinchmann, åpenbart så det som sitt formål å holde en forsiktig kurs overfor til Nasjonal Samling og tyskerne og «redde hva som reddes kunne av verdier». Kildal skriver:

I folkemunne har det vært talt om «forfatterstriden» i disse årene, eller kanskje enda mer «forfatterstreiken». Men i virkeligheten var det ikke noen «forfatterstrid». Det sto ikke noen strid mellom myndighetene og forfatterne som stand om noen bestemt sak eller bestemte saker. Og noen organisert «forfatterstreik» var det heller ikke. Ingen felles avtale om noen taushetsaksjon, bare en felles følelse hos mange av at de under de herskende forhold var det nasjonalt verdigste å la være å sende ut bøker på markedet». (Kildal side 211)

Før 1943 var det hverken noen enighet om boikott av de forlagene som NS kontrollerte eller noen paroler. Dette kom først i 1943 og 1944. Etter at forhåndssensuren ble innført i 1943, ble imidlertid den faktiske forfatterboikott nesten helt effektiv for de forfattere som var medlemmer av foreningen.

Slik sett kan man – ifølge Kildal – godt tale om en «forfatterfront», men Kildal fastholder at begrepssituasjonen er et tegn på en viss uenighet under okkupasjonen om hva som var foreningens kurs og hvilken kurs det hadde vært mest ærefullt å følge. Under okkupasjonen var det heller ikke enighet innad i foreningen i spørsmålet om boikott. Ett argument mot boikott var at

så lenge norske forfattere hadde et dikterisk budskap å bringe det norske folk, måtte de fortsette å skrive, fordi det kan sies meget i og mellom linjene som ikke ble oppdaget på tysk hold [2] (Brinchmann side 106)

Fra og med 1944 var imidlertid en nærmest total skjønnlitterær forfatterboikott fra foreningens medlemmer et faktum. Medlemmene gjennomførte således den boikotten som styret ikke formelt hadde erklært.

3 Etableringen av æresretten

Æresretten ble etablert i mai 1945, i forlengelsen av en sterk oppfordring fra Kulturgruppen i Hjemmefronten om at alle kunstnerorganisasjonene skulle foreta en sanering av foreningens medlemslister. Foreningens formann, Alex Brinchmann, og hans styre utnevnte seks personer til æresretten: Fra styret kom Brinchmann selv, samt Nils Johan Rud og Georg Brockmann. I tillegg ble forfatterne Sigurd Christensen, foreningens advokat Fredrik Winsnes og litteraturprofessor Francis Bull oppnevnt.

Gruppens mandat var å

foreta innstilling ang. de medlemmer som på grunn av nasjonal svikt under krigen har gjort seg uverdig til å være foreningens medlemmer, samt å foreta de nødvendige skritt like ovenfor den som med en mindre god holdning har kunnet svekke foreningens anseelse. (Min understrekning.)

Etter en uravstemning blant medlemmene fikk æresretten følgende myndighet:

A. Alle medlemmer av NS ekskluderes av æresretten.

B. Forseelser som ikke er landssvik, men faller inn under foreningens eksklusjonsparagraf henvises til avgjørelse på årsmøtet.

C. Forseelser av lettere art avgjøres av æresretten og offentliggjøres uten debatt på årsmøtet.

For dem som ikke ble ekskludert på grunnlag av medlemskapet i NS, ble det vedtatt følgende tre mulige straffer:

A. Tidsbegrenset tap av medlemskap.

B. Tap av retten til å inneha tillitsverv.

C. Misbilligelse med henstilling om for en tid å avholde seg fra publisering.

Det sentrale ved vurderingen var eventuelle brudd på forfatterboikotten, jf. ovenfor under pkt. II.

I henhold til Forfatterforeningens vedtekter under krigen, var det ikke hjemmel for noen former for straff. Eneste reaksjon var eksklusjon. De nye reglene fikk derfor tilbakevirkende kraft.

Foreningens formann var som nevnt Alex Brinchmann. Han var også formann i æresretten. Han var også formann i ankeorganet Norsk Kunstnerråd. Foreningens faste sekretær, Harriet Ruud, var hans sekretær i alle tre funksjoner. Undersøkelsene ble stort sett utført av Alex Brinchmann.

Justisdepartementet oppnevnte en sakkyndig nemnd av tre jurister som skulle rådgi Norges Kunstnerråd og bidra til likebehandling. Nemndens rådgivende medlemmer var de samme tre som deltok i møter i Forfatterforeningens æresrett høsten 1945 – herunder Forfatterforeningens faste advokat Winsnes.

De skulle med andre ord ta stilling til klagen fra de æresdømte forfattere over dommer de selv hadde vært med på å felle.

Kort oppsummert: Æresretten opptrådte både som lovgivende, etterforskende, tiltalende og dømmende myndighet.

Æresretten opptrådte både som lovgivende, etterforskende, tiltalende og dømmende myndighet.

4 Æresretten og rettssikkerheten

Vi skal i det følgende peke på de brudd på viktige rettssikkerhetsprinsipper som æresrettens dommer er forbundet med:

A. Tilbakevirkende kraft

Forfatterforeningens vedtekter under krigen hjemlet, som nevnt ovenfor, kun eksklusjon. Det var ingen bestemmelse som hjemlet reaksjoner som følge av en mindre god holdning som kunne «svekke Foreningens anseelse».

De regler som ble vedtatt etter krigen er rimeligvis problematiske i forhold til regelen om tilbakevirkende kraft. Dette gjelder særlig perioden forut for etablering av kulturfronten og boikott av de nazistiske kulturinstitusjonene som først ble et tema i 1943/1944.

Æresretten bygges således på et generelt tvilsomt rettslig grunnlag. Særlig problematisk er forholdet til handlinger foretatt i 1940–1943, da det ikke fantes retningslinjer eller oppfordringer med hensyn til holdningen til okkupasjonsmakten fra foreningens side.

Medlemmer ble således dømt for ikke å følge paroler – og også for forhold fra før parolene ble utstedt.

B. Habilitet

Det var ingen armlengdes avstand mellom de forskjellige funksjonene som æresretten tiltok seg. Det var i betydelig grad de samme personene som deltok både ved avgjørelsen i første instans og i klageinstansen. I alle andre sammenhenger ville en slik inhabilitet bli karakterisert som uakseptabel.

C. Mangel på kontradiksjon

Æresretten tok gjennomgående ikke hensyn til kontradiksjon. Forfattere ble dømt uten at man på forhånd redegjorde for hva æresretten ville vurdere. I tillegg er det eksempler på at klageinstansen tok opp nye forhold som ikke var behandlet i førsteinstans, og uten at disse ble forelagt den enkelte forfatter til uttalelse.

D. Manglende avventing av utfallet av ankebehandlingen

Det er et klart prinsipp at man ikke skal iverksette straffen/sanksjonene før utfallet av en klage/ankebehandling.

Æresrettens dommer ble imidlertid i enkelte tilfeller gjennomført selv om klage var tatt ut og før avgjørelsen i klageinstansen forelå.

Dette medførte at uopprettelig skade skjedde i de tilfeller hvor æresretten hadde dømt, men hvor dommen senere ble opphevet av Norges Kunstnerråd. Dette var for eksempel tilfelle i forholdet til André Bjerke.

E. Uriktige tolkningsprinsipper

Tolkningen må skje på bakgrunn av formålet med de nye reglene, med andre ord de vedtatte paroler/retningslinjer fra 1943 og 1944. Den såkalte kulturfronten og sanksjonene i denne forbindelse rammet primært gjerninger – og ikke ytringer.

For det annet må det forventes at æresretten tolker de aktuelle utsagn nøytralt – og ikke inntolker annet enn det det er objektivt grunnlag for.

For det tredje må det foretas en helhetsvurdering – ikke en isolert vurdering.

Disse punktene var det – for å si det forsiktig – liten bevissthet om.

F. Dommene ble ikke knyttet opp mot det rettslige grunnlaget

Som påpekt ovenfor var det et springende punkt om den enkelte forfatter hadde utvist en mindre god holdning som «kunne svekke foreningens anseelse».

I praksis ble ikke dommene knyttet opp mot det som var selve kriteriet for reaksjonen, og de domfelte fikk ingen forklaring på hva og på hvilken måte foreningens anseelse ble svekket.

G. Manglende hjemmel for sanksjoner

Vi har ovenfor påpekt de tre mulige straffene som sto til æresrettens disposisjon.

Inndragning av fortjenester var ikke hjemlet. Ikke desto mindre anså æresretten seg kompetent til å ilegge bøter/inndra fortjeneste. Dette ble for eksempel gjort i forholdet til André Bjerke.

I tillegg var et forbud mot fremtidig publisering i en periode også problematisk ut fra prinsippet om ytringsfrihet i Grunnlovens paragraf 100. Forfatterforeningen hadde kanskje en spesiell oppfordring til å vurdere det prinsipielle spørsmål om publiseringsforbud nærmere?

Dette reagerte blant annet Jens Bjørneboe på noen år senere, hvor han anførte at denne innskrenkningen i ytrings- og publiseringsfriheten representerte var «den groveste krenkelse av ytringsfrihet».

H. Konklusjon

Det foreligger således en rekke svært alvorlige brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper. Samlet sett har æresretten ingen legitimitet – det er det i dag bred enighet om: Det gikk for fort, det ble for vilkårlig og – fremfor alt – for overfladisk.

Samlet sett har æresretten ingen legitimitet – det er det i dag bred enighet om.

Grunnen til at dette kunne skje, var formodentlig den alminnelige forbitrelse og de sterke følelser som freden utløste, og som medførte flere overreaksjoner – som i andre sammenhenger er påtalt.

5 Forfatterforeningens unnskyldning

Forfatterforeningen har tatt konsekvensene av at æresretten tilsidesatte sentrale rettssikkerhetsprinsipper og at behandlingene fremsto som – for å bruke redaktøren av Dag og Tids ord – «en farse».

Fordi æresrettens manglende respekt for sentrale rettssikkerhetsprinsipper var av en generell karakter, rammer svikten alle 17 forfattere. Og når svikten i form av manglende legitimitet er generell, er også virkningene generelle. Slik er det også alltid ellers når avgjørelser har et manglende hjemmelsgrunnlag eller lider av klare saksbehandlingsfeil.

Forfatterforeningen kan ikke kritiseres for at den tar konsekvensene av den uriktige saksbehandling – konsekvenser som i andre sammenhenger er en selvfølge. Unnskyld­­ningen fra foreningen for klare sikkerhetsbrudd, er derfor både betimelig og riktig.

Forfatterforeningen kan ikke kritiseres for at den tar konsekvensene av den uriktige saksbehandling.

Forfatterforeningen har som kjent ikke gått inn i den individuelle vurderingen av hver enkelt forfatter. Dette var heller ikke nødvendig for å beklage og unnskylde dommene på grunn av de klare mangler, som vi kan konstatere.

Kritikerne av Forfatterforeningens vedtak har i svært liten grad gått inn på de feil som ble begått – og som er Forfatterforeningens hovedanliggende – men har konsentrert seg om forhold som ikke refererer seg til hverken foreningens vedtak eller grunnlaget for vedtaket.

Dette er kritikernes fremste feil – som for øvrig gjentas i innlegget i Morgenbladet 15. mars.

6 En hypotetisk vurdering

Vi kan reise et hypotetiske spørsmål: Hva ville resultatet blitt av en individuell vurdering? Vi kan diskutere hvorvidt æresrettens individuelle begrunnelse overfor den enkelte forfatter lider av spesielle feil i tillegg til de generelle mangler som er påpekt ovenfor i punkt 4. Dette har vært et spørsmål i vurderingen av for eksempel André Bjerke og Alf Larsen.

Siden det dreier seg om en generell vurdering fra Forfatterforeningens side, er det neppe riktig i denne sammenheng bare å trekke frem disse to. Det har vært feil og mangler også overfor de andre, og tilsvarende vurderinger kan gjøres for de øvrige 15.

Når det imidlertid gjelder Bjerke og Larsen er forholdet følgende: Æresrettens behandling av André Bjerke var forbundet med flere konkrete feil. Også her kan vi konstatere at reglene ble gitt med en tilbakevirkende kraft: André Bjerkes påståtte kritikkverdige forhold relaterer seg til før oppfordringen til boikott. Æresretten foretok ingen helhetsvurdering av André Bjerkes forhold og knyttet heller ikke sin vurdering opp mot det som var det springende punkt: spørsmålet om foreningens anseelse var svekket. I tillegg avventet ikke æresretten gjennomføringen av sanksjonene frem til klagebehandlingen var avsluttet.

Den økonomiske straffen av André Bjerke ble fjernet av klageinstansen, Norges Kunstnerråd, men æresrettens dom var like fullt preget av klare feil.

Også i forbindelse med Alf Larsen ble det gjort individuelle feil, i tillegg til de generelle feil som også dette vedtaket er forbundet med: Alf Larsen ble i motsetning til de øvrige 16, dømt for sine meninger – ikke sine gjerninger. For Alf Larsens sak gjaldt det ingen paroler som han hadde brutt. Og dette ble gjort uten at æresretten problematiserte forholdet til ytringsfrihetsprinsippet i Grunnlovens paragraf 100.

Æresretten gir også her en dom med tilbakevirkende kraft. Alf Larsens angivelige kritikkverdige forhold skriver seg fra 1940 og 1941.

Det ble heller ikke foretatt noen helhetsvurdering.

I forbindelse med æresrettens behandling var det to forhold som ble påpekt – begge fra tidsskriftet Janus i årgangen 1940. Vurderingen av disse utsagnene ble imidlertid ikke knyttet opp til det som var det avgjørende kriteriet: i hvilken grad uttalelsene svekket foreningens anseelse.

Disse avsnittene var også relativt marginale. Jan Erik Vold skrev en lengre kronikk i Klassekampen 9. juni 2018, hvor han behandlet Alf Larsens lyrikk. Når det gjelder æresrettens behandling av Alf Larsen, uttaler Vold at Larsen ble urettferdig behandlet, både i norsk litteraturhistorie og i den norske krigshistorien. Vold fremhever Larsens antinazistiske holdning og skriver: «Æresretten bebreidet han for et par bagatellmessige betraktninger, som man valgte å mistolke.»

Og det var ikke bare svikt i forhold til æresretten, som var førsteinstans. Også nemnden gjorde seg skyldig i saksbehandlingsfeil. Nemnden trakk inn to nye uttalelser fra Janus i årgang 1941. At en klageinstans utvider domsgrunnlaget til noe som ikke var behandlet i førsteinstans, er kritikkverdig. I tillegg ble heller ikke hensynet til kontradiksjon ivaretatt: De nye uttalelsene ble ikke forelagt Larsen til uttalelse.

Den rådgivende nemnden uttalte i sin innstilling til Norges Kunstnerråd at Larsens uttalelser om at vi selv var skyld i tyskernes overfall og at fienden utvilsomt ville vinne, var egnet til å svekke den moralske motstandsvilje.

Dette var en streng vurdering i forhold til det avgjørende spørsmålet om foreningens anseelse kunne svekkes, men enda verre var det at nemnden supplerte med å kritisere Larsen for hans «utfall mot tidsånden før krigen» (min understrekning). Å trekke inn Larsens forhold fra før krigen som et delgrunnlag for kritikk fremstår som lite skjønnsomt.

Norges Kunstnerråd tiltrådte nemndens tilrådning, og argumenterte med at Larsens uttalelser hadde svekke «den norske kulturfront og den hårde kamp den førte». I den forbindelse ble det henvist til to uttalelser fra 1940 og de to fra 1941 i Janus.

En henvisning til den norske kulturfront blir gal: Det er ikke noen tvil om at det ikke var noen etablert kulturfront eller noen «hård kamp» i 1940 og 1941 – og slettes ikke på litteraturfeltet.

Konklusjonen at både i forhold til André Bjerke og Alf Larsen var det klare individuelle svikt med hensyn til den konkrete vurderingen av disse to forfatternes forhold fra æresrettens side, og det samme gjelder forholdet til Norges Kunstnerråds stadfestelse av dommen i forhold til Larsen.

Kritikerne går ikke inn i den mangelfulle drøftelsen og begrunnelsen som vi her kan konstatere. Her begår kritikerne feil – senest i innlegget i Morgenbladet – og de tar ikke inn over seg at den individuelle begrunnelse i forholdet til Bjerke og Larsen sviktet på sentrale punkter. Men igjen: Dette var ikke et tema for Forfatterforeningen – og det var heller ikke som sagt nødvendig når vi står overfor så klare generelle rettssikkerhetsbrudd som vi kan konstatere.

7 Hva med øvrige forhold?

Det siste spørsmålet som kritikerne har vært opptatt av – og som fremstår som deres hovedanliggende – var at det var andre forhold, som refererer til okkupasjonstiden, som var kritikkverdige enn det æresretten tok stilling til.

For Alf Larsens vedkommende har spørsmålet om hans antisemittisme i denne forbindelse vært et tema. Dette er misforstått: Alf Larsen var ingen offentlig antisemitt under krigen. Janus-årgangene fra 1941 og 1942 har ingen antisemittiske uttalelser, på tross av at dette var til de grader «tidens melodi». Dette er fremhevet av Odd Solhjell og Hans Fredrik Dahl i tidligere innlegg i Klassekampen.

Også i Janus’ årganger 19331939 glimrer antisemittismen med sitt fravær – muligens med ett unntak fra 1935. I denne tiden rettet Janus sterk kritikk mot Nazi-Tyskland, noe som – helt korrekt – er fremhevet av Hans Fredrik Dahl i hans fremstilling av norsk idéhistorie, hvor Alf Larsens antinazisme ble spesielt fremhevet.

Spørsmålet om hva de 17 forfatterne gjorde, utover det som æresretten tok stilling til, er selvsagt interessant å vurdere. Men dette er en helt annen diskusjon enn diskusjonen om æresrettens mangelfulle og kritikkverdige behandling.

Man kan da ikke på alvor mene at man ikke skal ta konsekvensene av en uriktig dom fordi man for øvrig finner kritikkverdige forhold hos den «tiltalte»? Dette er kort og godt et helt ukjent og fremmed prinsipp. Andre forhold enn det en domstol har tatt stilling til «reparerer» selvfølgelig ikke de fundamentale svakhetene i dommen. Kritikerne introduserer her et synspunkt som vi i andre sammenhenger – heldigvis – aldri møter.

Dette er den tredje store feilen hos kritikerne: De blander kortene på en måte som i seg selv er i strid med det som ellers alltid legges til grunn.

En ting er å diskutere enkeltforfatteres holdning under krigen – et helt annet spørsmål er om det foreligger feil og mangler ved æresrettens avgjørelser. Og det er det siste som er Forfatterforeningens anliggende.

8 Avslutning

Den etterfølgende debatten har vist at den fremsatte kritikk er uberettiget. Debatten har med all tydelighet vist at æresretten ikke tok hensyn til de aktuelle forfatternes rettigheter på en måte som er en rettsstat verdig.

1. Kritikerne tar ikke inn over seg de grove brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper som æresrettens dommer er forbundet med – og som er Forfatterforeningens anliggende.

2. Forfatterforeningen har ikke frikjent domfelte for noe de har gjort eller skrevet – de har utelukkende gitt en betimelig unnskyldning for den kritikkverdige måten æresretten behandlet sakene på grunnlag av.

3. Kritikerne tar ikke inn over seg at det i denne situasjonen hverken var nødvendig eller foranledning til at Forfatterforeningen skulle gå inn i en konkret drøftelse av enkeltpersoner.

4. Grunnlaget for unnskyldningen bygger – med rette – på fremstillingen av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl i deres bok Men viktigst av alt er æren, som er den sentrale fremstillingen av æresrettens arbeid. Når det gjelder det siste innlegget i Morgenbladet, påstås det at foreningen har latt seg bruke i «Schiøtz' og Waages kampanje for å rehabilitere sine forfattere». Dette er både rimelig konspiratorisk og helt grunnløst.

5. Kritikerne tar heller ikke inn over seg at man – her som ellers – ikke kan unnlate å påtale en uriktig dom med henvisning til at det for øvrig – og utenfor det dommen behandler – er forhold som er eller kan være kritikkverdige.


Arne Kildal:

Presse- og litteraturfronten under krigen

, 1945.

Axel Brinchmann og Sigurd Evensmo:

Norske forfattere i krig og fred. Den norske Forfatterforening 1940-1968

, 1968 side 106.

Mer fra Debatt