Kommentar

Akademisk frihet er ikke det samme som ytringsfrihet, skriver Hans Petter Graver.

Den siste uken har det vært en viktig og interessant debatt i Khrono om skillene mellom akademisk frihet og ytringsfrihet. Olav Gjelsvik hadde en prinsipielt anlagt artikkel i Khrono 12. januar der han forklarer de ulike begrepene og viktigheten av å skille mellom dem. Selv om det er viktig å skille, viser debatten etter dette innlegget at sammenhengen er komplisert. Det ligger særlige utfordringer i det forhold at den akademiske friheten både er en frihet som er gitt de vitenskapelige institusjonene, hos oss universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene, og de individuelle forskerne. Dette skaper muligheter for et spenningsforhold mellom institusjonelle interesser og individuell frihet.

Ytringsfrihet er noe vi alle har, som er vernet i menneskerettighetene og Grunnloven. Til den friheten kan vi føye trosfriheten som også er en menneskerett. Akademisk frihet er knyttet til søken etter og forvaltning av erkjennelse og kunnskap, og er ikke beskyttet av Grunnloven som en individuell rettighet hos oss på samme måte som ytringsfriheten. Akademisk frihet har en særlig institusjonell tilknytning til forskersamfunnet, disipliner, akademier og universitetene. Vi har med andre ord retten til å tro, mene og fremsette offentlige ytringer, og vi har retten til å søke og forvalte kunnskap. Disse rettighetene er nøye forbundet med hverandre, men de er forskjellige, både i sitt innhold og i den beskyttelsen de nyter internasjonalt og nasjonalt.

Unesco, Europarådet og EU har kommet med anbefalinger om å respektere den faglige autonomi for institusjonene og for de tilsatte i forsknings- og undervisningsstillinger. Disse anbefalingene er ikke rettslig bindende for medlemslandene. Flere andre land som for eksempel Finland, Tyskland, Italia og Ungarn har likevel grunnlovsbestemmelser som beskytter den akademiske frihet.

I forbindelse med grunnlovsreformen i 2014 foreslo Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne grunnlovfesting av at «Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres». [1] De fremhevet at «et velfungerende demokrati er avhengig av at befolkningen og de som velges til å representere den, har innsikt i de utfordringene samfunnet står overfor, samt kunnskap om fordeler og ulemper ved de virkemidler som er aktuelle å ta i bruk.» De mente at den akademiske frihet ikke fullt ut var vernet gjennom § 100, og ønsket «å opprette et vern mot styrt oppdragsforskning, resultatkamuflering og sanksjonering mot forskere på bakgrunn av resultat av deres forskning». Høyre og Fremskrittspartiet gikk mot, så forslaget falt. De mente at frihetene var dekket tilstrekkelig av andre bestemmelser i Grunnloven og at «slike formuleringer uten mer konkret meningsinnhold (bidrar) til å skape tvil om bestemmelsens formål, og svekker samtidig Grunnloven som rettskilde». Mindretallet ville med andre ord ikke se akademisk frihet som noe annet enn et spesialtilfelle av menings- og ytringsfrihet.

Akademisk frihet forutsetter friheten til å fremsette ytringer og meninger. Den forutsetter tankens frihet, friheten til å stille spørsmål og å forfølge disse, friheten til å innvie studenter i kunnskapen og å undervise om den for å sikre at kunnskapen forvaltes og utvides av stadig kommende generasjoner av forskere. Akademisk frihet er således sammensatt av tros- og ytringsfrihet, men den er også noe mer.

Hvilken stilling har dette «mer»? Slik situasjonen er i Norge, må svaret bli at Stortinget kan begrense den akademiske friheten uten å komme i konflikt med Grunnloven. Det kan være uklokt og beklagelig å forby eller begrense forskning, for eksempel bruk av CRISPR-teknologien, men det er neppe en menneskerett å forske. Det betyr at vitenskapen må forsvare det den gjør, den har ikke samme beskyttelse for sin virksomhet som et presteskap eller en sekt. Store inngrep kan likevel ikke staten gjøre i den akademiske friheten uten å komme i konflikt med ytringsfriheten, siden staten etter Grunnlovens § 100 er forpliktet til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Nå er likevel situasjonen den at vi har en lovfestet beskyttelse av den akademiske friheten i universitets- og høyskoleloven. Den beskytter institusjonenes frihet, men omhandler ikke den enkelte forskers frihet. Forskerne i offentlige institusjoner er likevel beskyttet av at offentlige myndigheter må ha hjemmel i lov for å gjøre «inngrep overfor den enkelte», jf. Grunnloven § 113. Forskere i private institusjoner har kanskje en svakere beskyttelse overfor arbeidsgiverens inngrep i deres akademiske frihet.

Men forskere i både offentlige og private institusjoner har menings- og ytringsfrihet, og denne er beskyttet av Grunnloven. Stiller den akademiske friheten og søken etter kunnskap særlige krav til innholdet av denne menings- og ytringsfriheten? Mange synes å mene at forskere må ha en særlig vid ytringsfrihet, og at begrensninger i deres ytringsfrihet krever en særlig begrunnelse.

Til en viss grad er det dekning for det, i alle fall når det gjelder den rent akademiske debatten om hypoteser, teorier, metoder og slutninger fra forskningsresultater. I den såkalte «Gro-saken» fra 1979, som gjaldt et adferdsterapeutisk behandlingsopplegg for en 11-årig jente, sa Høyesterett at det er grunn til å anvende ærekrenkelsesbestemmelsene med forsiktighet i en debatt med generell fagkritisk bakgrunn, og at det ved karakteristikk av vitenskapelige arbeider må det være adgang til å bruke sterke ord. Det var likevel å gå for langt å karakterisere et adferdsterapeutisk behandlingsopplegg som «tortur». Høyesterett godtok på den annen side bruken av karakteristikken «vitenskapelig svindel» på manglende loggføring.

Jeg er likevel enig med Gjelsvik når han sier at forskere ikke har en særlig ytringsfrihet i kraft av den akademiske friheten, og at de i alle fall ikke har noen videre ytringsfrihet enn andre når de gir uttrykk for rene meninger som går utenfor det å presentere, formidle og kritisere forskningsresultater på sine egne områder. Som Gjelsvik sier, vil det «å utfordre etablert kunnskap på bakgrunn av noe som ikke er annet enn ren meningsdannelse, men samtidig som representant for akademia, (…) lett blåse vind i seilene til kunnskapens og kunnskapsinstitusjonenes motstandere. Ved å påberope seg akademisk frihet for å fremsette kontroversielle meninger utenfor sitt forskningsfelt kan således forskerne selv bidra til å undergrave stillingen til den akademiske friheten i samfunnet. Men her er det grunn til å minne om at ytringsfriheten rekker langt, slik at forskningen neppe blir skadelidende av at forskere ikke har en videre ytringsfrihet enn andre med forbehold for den rent akademiske debatten. Det er også vanskelig å trekke skillet mellom hva som er ren meningsdannelse, og hva som er en anvendelse av en generell kunnskap om forskningsmetoder og krav til vitenskapelighet på områder utenfor ens eget fagfelt i streng forstand.

Det kan tenkes at den akademiske virksomheten innebærer et særlig ansvar som kan innebære begrensninger i forskeres ytringsfrihet. I saken mot Holocaustfornekteren Olav Hoaas godtok Høyesterett at han ble oppsagt fra stillingen som lærer. Han underviste elevene lojalt etter mønsterplanen, mens han spredte sine synspunkter privat, utenfor skoletiden. Høyesterett godtok oppsigelsen, ikke fordi han overtrådte ytringsfriheten, men fordi han gjennom sine ytringer viste en manglende skikkethet som lærer i lys av skolens formålsparagraf. Tilsvarende vurderinger vil kunne være relevante også ved vurderingen av opptreden til ansette ved universitetene.

I dette skjæringsfeltet er det flere kontroversielle spørsmål. Som Morten Holmboe og Kristian Gundersen peker på i Khrono (15. januar og 17. januar) kan det være betenkelig å gi forskernes arbeidsgivere rett til å definere hvor grensene for manglende skikkethet går. Dette blir særlig betenkelig i situasjoner hvor det kan være tvil om det institusjonen søker å beskytte er et renommé som er nødvendig for å hevde seg i konkurransen om studenter og forskningsoppdrag, eller om det er snakk om å beskytte de grunnleggende akademiske verdiene. Dette er langt fra to sider av samme sak.

Jeg tror det skal veldig mye til før en forskers ytring kan sies å vise en manglende skikkethet som forsker, uansett ytringens innhold eller form, og at terskelen for et inngrep fra institusjonsledelses side må være meget høy. Som Gundersen ganske riktig peker på, kan en forsker med generell forskerkompetanse ofte stille relevante spørsmål ved metode og teorigrunnlag på andre fagfelt, og på den måten bidra til økt erkjennelse og kunnskap. Her dreier det seg således ikke bare om ytringsfrihet, men også om akademisk frihet. I Gro-saken som jeg nevnte ovenfor, var det en journalist, Dagbladets Arne Skouen, som nøt godt av det særlige vernet for en fagkritisk debatt. De kinkige sakene er først og fremst de hvor kolleger går til angrep på hverandre på en slik måte at det lammer institusjonens virksomhet, eller når det går over i ren trakassering. Det er her de vanskelige avveiningene mellom ytringsfrihet og institusjonens interesser med rette kan komme inn.

Vi er i en tid hvor den akademiske friheten er truet gjennom manglende forståelse for viktigheten av den og de betingelsene den må ha for å utfolde seg. Dette viser seg på mange måter. Under grunnlovsdiskusjonen anså viktige partier på Stortinget den som ikke noe annet enn et spesialtilfelle av ytrings- og trosfriheten. Et annet eksempel er diskusjonen om universitetene, hvor mange mener at det å styre institusjonene gjennom økonomiske insentiver og resultatmål ikke begrenser den akademiske friheten. Dette er jo riktig hvis vi ser den akademiske friheten først og fremst som en ytringsfrihet, men galt når man legger vekt på de institusjonelle og faglige betingelsene som må være til stede for en fri søken etter kunnskap og erkjennelse. Et tredje eksempel er den økende oppfatning av at den ene oppfatning er like god som den andre, og at forskeres ytringer ikke er mer verdt enn andres. Dette underkjenner det betydelige skillet mellom det å ha og formidle meninger, og det å ha og formidle kunnskap.

Nettopp av disse grunnene er det viktig at ytringsfriheten og den akademiske friheten holdes fra hverandre som begreper og verdier, og at vi motvirker en sammenblanding. Nettopp fordi den akademiske friheten ikke er grunnlovsbeskyttet, er det den som først kan bli skadelidende hvis folk flest ikke forstår betydningen og berettigelsen av den.


[1] Innst. 187 S (2013-2014).

Mer fra Kommentar