I et svar til vår kronikk «Kampen om kostholdssannheten» i Morgenbladet og Harvest den 2. juli, hevder Gro-Ingunn Hemre, Rune Waagbø og Livar Frøyland at de vil «oppklare noen av de groveste påstandene».
Det vi bringer i kronikken er ikke egne påstander, men dokumenterte gjengivelser fra aktuelle prosjektbeskrivelser og publikasjoner. Det Hemre, Waagbø og Frøyland kaller påstander fra vår side, er fakta som de selv har skriftlig dokumentert.
Det er for eksempel ikke vi, men prosjektbeskrivelsen i prosjektet Aquamax som sier at bekymring for miljøgifter i fisken gjorde det nødvendig med en spesiallaget laks med lavt innhold av miljøgifter. Det heter videre i beskrivelsen at «development of tailor-made salmon, with minimal contaminant levels […] has enabled the project to conduct the first nutritional intervention study on oily fish consumption in pregnancy».
Vi påpekte at forskerne likevel anbefalte andre gravide å spise den laksen de selv ikke kunne bruke i studien. Vi påpekte også at forskerne i promotering av resultatene unnlot å nevne at disse bygger på en annen laks enn den som er tilgjengelig for forbrukerne. Ifølge Sjømatdata er det fortsatt betydelig høyere nivå av miljøgifter i butikklaksen enn i den laksen som ble brukt i studier til gravide i 2006. Se for øvrig artikkelen «Helseforskning gjøres med 'skreddersydd' laks» i Morgenbladet og Harvest 30. juni 2017.
Leserne får selv vurdere om de synes at dette er tillitvekkende som uavhengig forskning.
Det var avisen Nordlys som i august 2015 under overskriften «Dette skjedde da amerikanske kriminelle fikk norsk laks tre ganger i uken» brakte et langt intervju med daværende forskningssjef ved Nifes. Intervjuet sto ikke i en vanlig reportasje, men i en annonse fra Norges sjømatråd. I samme annonse sto en kjent idrettsutøver frem og anbefalte laksen. Leserne får selv vurdere om de synes at dette er tillitvekkende som uavhengig forskning. Sjømatrådet har som kjent som formål å øke salget av norsk fisk.
Industrifinansiert helseforskning medfører visse utfordringer som blir diskutert internasjonalt. Dette gjelder særlig når sponsor har interesse av et spesielt utfall av forskningen. Som også Hemre, Waagbø og Frøyland påpeker, er det en viss risiko for bindinger til den som betaler.
Utlysingsteksten til programmet «Sjømat og human helse», som Fins-studien fikk midler fra, ligger på Forskningsrådets nettsider. Under «Føringer og viktige forhold» for søkere heter det: «Bedre dokumentasjon av helseeffekter av sjømat er viktig for å bidra til økt sjømatkonsum og er vesentlig for en videre lønnsomhet og vekst i fiskeri- og havbruksnæringen». Midlene fra FHF skal bidra til å «dokumentere positive effekter og årsakssammenhenger mellom inntak av sjømat og human helse». De som får prosjektmidlene, forplikter seg til å «underbygge FHFs visjon om forskning for en bærekraftig og lønnsom sjømatnæring i vekst». Og for sikkerhets skyld tar FHF et viktig forbehold: «FHF vil ta den endelige beslutningen om tildeling av midler til prosjekter».
Ønske om økt salg er altså ikke bare en uheldig formulering i prosjektbeskrivelsen. Og enhver får vurdere selv om premissene sitert ovenfor er forenlig med uavhengig forskning.
Vi har ikke beskyldt noen for korrupsjon. Men vi minner om at også et uavhengig interskandinavisk utvalg i en artikkel i Morgenbladet og Harvest har antydet at «de som forsker på lakseoppdrett, må jobbe hardere med integriteten».
Ingen av de øvrige kommentarene fra Hemre, Waagbø og Frøyland imøtegår de fakta vi har påpekt.