Annonse
08:45 - 02. juli 2018

Kampen om kostholdssannheten

Hensikten med forskning er å skaffe økt kunnskap. Hensikten med markedsføring er å selge en vare. Noen ganger blir skillet mellom disse uklart.

Er det greit å bruke spedbarn, barnehagebarn, skolebarn, unge voksne, mødre og skrøpelige eldre i studier for å øke salget av fisk? Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

NTB meldte i august 2014 følgende: «Stoffet Heksaklorbenzen, som norsk oppdrettslaks har fått i seg gjennom fiskemel fra Peru, kan i verste fall føre til kreft. Mattilsynet mener fiskefôret aldri skulle blitt brukt i Norge, men både Mattilsynet og fiskefôrprodusentene mener likevel at fisken ikke er farlig for mennesker».

Oppdrettslaks inneholder mange ulike miljøgifter, men hver gang spørsmålet om en ny gift dukker opp, forsikrer myndighetene oss om at dette ikke er farlig og at laksen er trygg og sunn mat. Så hvorfor er vi i tvil?

Giftstoffer som sirkulerer i miljøet, er et stort globalt problem og utgjør en trussel mot både dyr og mennesker. Både tungmetaller og organiske miljøgifter hopes opp i næringskjeden. Den viktigste kilden til organiske miljøgifter som DDT og dioksiner er fet fisk, inkludert oppdrettslaks. Slike stoffer har en lang halveringstid i kroppen, noe som betyr at det kvinnen fikk i seg da hun var ung, vil fortsatt være lagret i fettvevet når hun skal ha sitt første barn i 20–30 års alderen. Norske studier har vist at nivået av enkelte organiske miljøgifter hos mammaen kan reduseres med opptil 94 prosent ett år etter at hun har født og ammet et barn. Men mens svangerskap og amming avgifter moren, overføres miljøgiftene til babyen i den viktigste fasen av livet der hjernen og andre organer utvikler seg.

Havforskningsinstituttet svarer: Kampen for fakta om fiskeforskning

Frykten for skadelige miljøgifter var grunnen til at Nifes (Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, nå en del av Havforskningsinstituttet) brukte en spesiallaget laks i intervensjonsstudier hos gravide. På grunn av bekymring for at miljøgifter i fet fisk kunne skade gravide, ammende kvinner og barn, hadde de i 2006 laget en «skreddersydd» laks, «designlaks», med et særlig lavt nivå av miljøgifter. Dermed ble det, ifølge prosjektbeskrivelsen, for første gang mulig å gjøre en intervensjonsstudie med fet fisk til gravide. Fisken skulle gis til gravide kvinner to ganger i uken. Studien fikk navnet «Salmon in Pregnancy» og var en del av et stort internasjonalt prosjekt kalt Aquamax. Studien skulle gi data som var viktige for å gi kostholdsråd om sjømatinntak til sårbare grupper som gravide og ammende kvinner og barn.

Vanlig oppdrettslaks fra butikken kunne altså ikke kunne brukes i studien fordi fisken hadde for høyt innhold av miljøgifter. På samme tid anbefalte likevel direktøren ved Nifes norske gravide å spise 1–2 måltider per uke av den samme butikklaksen. I 2006 var nivået av for eksempel DDT, en gift som har vært forbudt i Norge siden 1970, 3,9 ganger høyere i oppdrettslaks som kunne kjøpes i butikken enn i den skreddersydde designlaksen, ifølge Nifes’ sjømatdata. Nifes-direktøren var i samme periode medlem av Hovedkomiteen i Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM).

Nifes (nå Havforskningsinstituttet) bruker fortsatt kun designlaks i sine studier. Tidligere forskningssjef Ingvild Graff Eide uttalte i NRK-programmet Brennpunkt i desember 2016 at butikklaks brukes kun til forsøk på gnagere.

Det er nå 12 år siden designlaksen til de gravide ble laget, og fortsatt er det ikke mulig å kjøpe en tilsvarende laks i butikken. Nivået av DDT i butikklaksen er blitt redusert, men har ikke endret seg de siste 6 årene og er fortsatt 74 prosent høyere enn i den laksen som ble brukt i studier til gravide i 2006. Forskningsresultater basert på designlaksen kan derfor ikke si om butikklaks er bra eller ikke.

For å sikre at forskning som publiseres er korrekt, blir en artikkel vurdert av andre eksperter på fagfeltet før den eventuelt blir publisert. Etter publikasjon har mediene en viktig rolle for å spre kunnskapen til befolkningen. Ikke alle følger denne rekkefølgen.

På en kongress i San Diego i april 2016 presenterte professor Philip Calder, som ledet Salmon in Pregnancy-studien i England, resultater som viste at barn født av mødre som hadde spist laks to ganger per uke i svangerskapet, hadde mindre risiko for astma når de var 2,5 år gamle. Budskapet ble raskt spredd i mediene og har 157 000 treff på Google, men artikkelen finnes fortsatt ikke publisert i medisinske databaser, og datagrunnlaget for påstanden er derfor ikke kvalitetssikret. Ingen av medieoppslagene nevnte at mødrene hadde spist designlaks, en laks som ikke er tilgjengelig for forbrukerne.

Mediedekning er viktig og gir også prestisje til forskerne. Her er et eksempel på en ny måte å formidle forskningsresultater på. I august 2015 sto følgende overskrift i avisen Nordlys: «Dette skjedde da amerikanske kriminelle fikk norsk laks tre ganger i uken». Forskere ved Nifes hadde i en studie servert laks tre ganger i uken i et halvt år til fanger i et amerikansk fengsel. Det ble rapportert om positive resultater som bedret impulskontroll og mindre angst hos de fangene som spiste norsk laks. At en norsk forskningsinstitusjon gjør intervensjonsstudier med norsk laks på amerikanske fanger, er jo en oppsiktsvekkende nyhet i seg selv. Disse forskningsresultatene ble imidlertid ikke presentert i en vanlig avisartikkel, men i en annonse betalt av Norges sjømatråd.

Næringslivet bidrar med finansiering i mange forskningsprosjekter. Undersøkelser av studier som er sponset av næringsmiddelindustrien, har vist at resultatene i de fleste tilfellene går i favør av sponsors interesser og eksempler fra tobakksindustri og farmasøytisk industri har vist hvordan industrisponset forskning kan dreies i retning av hva som gir størst profitt.

Dersom det eksisterer vitenskapelig usikkerhet rundt forhold som kan ha helsemessig betydning, skal føre-var-prinsippet anvendes.

I publikasjoner skal det derfor alltid oppgis hvem som har finansiert forskningen. Salmon in Pregnancy var en del av Aquamax-prosjektet, som var finansiert av 50 millioner fra EU og 30 millioner fra andre kilder, blant annet norsk oppdrettsindustri. I de publiserte artiklene er imidlertid kun EU-finansieringen oppgitt. Leserne går derfor glipp av det faktum at dette er en delvis industrifinansiert studie.

Prosjektet Fish Intervention Studies (Fins) som ble startet opp i 2013, er også delvis industrifinansiert. Av totalbudsjettet på 70 millioner kroner, kommer 46 millioner fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Forskningsmidlene ble utlyst gjennom Norges forskningsråd og et av kriteriene var at man skulle dokumentere positive effekter av å spise fisk.

Prosjektet er beskrevet i FHFs database. I Fins skal man blant annet «undersøke effekten av inntak av fet fisk på læringsevne hos barnehagebarn og skolebarn, undersøke betydningen av sjømatinntak på ernæringsstatus og fødselsdepresjon hos mødre og betydningen av morens sjømatinntak for barnets utvikling. I tillegg skal man undersøke om et høyt inntak av laks og torsk endrer glukosetoleransen hos barn og unge voksne og om skrøpelige eldre får bedre muskelmasse av å spise fisk sammenlignet med kjøtt.»

Prosjektet er ledet fra program for sunn og trygg sjømat ved Nifes som har som hovedmål å «dokumentere sammensetning og forstå helseeffekter av sjømat i et nytte-risiko perspektiv», i samarbeid med aktører fra forskning, forvaltning og næring.

Under punktet Forventet nytteverdi står det følgende: «Å dokumentere positive helseeffekter av konsum av sjømat har stor betydning for næringens aktører på flere måter.»

Det vil gi sterke budskap og argumenter i markedene for konsum og salg, det vil gi sterke argumenter for valg av all sjømat, ikke kun basert på enkeltingredienser som fettsyrer. Det vil bidra til generell positiv oppmerksomhet om sjømaten som vil bidra til økt konsum og salg, og videre verdiskaping i næringen». Prosjektbeskrivelsen kan leses i sin helhet her, men er i etterkant blitt endret. Stort klarere kan vel ikke formålet med industrifinansiert forskning beskrives.

Et betimelig spørsmål er om det er greit å bruke spedbarn, barnehagebarn, skolebarn, unge voksne, mødre og skrøpelige eldre i studier for å øke salget av fisk?

Kostholdsråd bygger gjerne på uttalelser fra ekspertkomiteer eller -råd. Det er problematisk hvis det i slike fora sitter forskere som har dobbeltroller ved at de driver industrifinansiert forskning eller har annen relasjon til aktuell industri. For EUs mattrygghetsorgan Efsa var det et brudd på regelverket at Nifes-forsker Anne-Katrine Lundebye ikke opplyste om mulige interessekonflikter. I Norges mattrygghetsorgan VKM sitter personer som har deltatt i industrisponset forskning der ett av formålene var å øke verdiskapningen i næringen.

Her er et utdrag fra «Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi», publisert av De nasjonale forskningsetiske komiteene:

«Redelighet, sannferdighet og etterrettelighet er grunnleggende forskningsetiske krav. Forskning kan ha omfattende helse-, samfunnsmessige eller økologiske konsekvenser. Det er derfor viktig at forskeren ikke neglisjerer usikkerhet og risiko som ofte følger med når forskning blir praktisk og konkret, og at beslutningstagere som bruker vitenskapelig kunnskap, får en god forståelse av kunnskapen og den konteksten den inngår i.»

Eksemplene som er angitt i denne kronikken viser at deler av norsk kostholdsforskning ikke alltid er helt i tråd med dette.

Norske og internasjonale forskningsresultater har gjentatte ganger vist at miljøgiftene man finner i fet fisk er assosiert med skade på fostre og småbarn. Fra et medisinsk synspunkt føles det ikke betryggende at norske myndigheter i sine råd til befolkningen ikke våger å eksponere den tvilen som åpenbart er til stede på dette området.

Det er allment akseptert, spesielt når det gjelder sårbare grupper som gravide og ammende kvinner og barn, at dersom det eksisterer vitenskapelig usikkerhet rundt forhold som kan ha helsemessig betydning, skal føre-var-prinsippet anvendes.

Kostholdsråd bør bygge på uavhengig forskning, ikke på markedsføringsbehov. Det handler ikke minst om troverdighet.

Bjørn Bolann

Professor emeritus, UiB, spesialist i medisinsk biokjemi

Anne-Lise Bjørke Monsen

Overlege, førsteamanuensis II, UiB, spesialist i barnesykdommer og medisinsk biokjemi

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.