Annonse
00:00 - 27. juli 2018

Alt som er galt med akademia

Nei, Asle Toje, det er ikke slik at alt var bedre før. 

Annonse

Kommentarer av typen «alt er galt med akademia i Norge» har nærmest blitt en egen sjanger. Tonen er gjerne nostalgisk og raljerende. Noen temaer går igjen, og det er god plass til påstander uten noe særlig belegg: alt var bedre før; ingenting godt kommer ut av internasjonalisering; studentene kan for lite og så videre. Sist ut er Asle Toje, som rekker over en imponerende liste elendighetsbetraktninger i sin kommentar i Morgenbladet 20. juli. Felles for dem alle: utviklingen går – mildt sagt – i feil retning.

Opptakskrav, tellekanter, internasjonalisering, lønn for vitenskapelig ansatte, foretaksmodell, norsk fagspråk, frafall, for store ambisjoner, for lite penger, for mange utlendinger (både blant ansatte og studenter, selvfølgelig) og doktorgraden er blitt det nye hovedfaget. Alt dette, og mer til, rekker Toje over på 5000 tegn. Det ligner mest på en katalog. Samfunnsforskeren nøyer seg med et par setninger, før han haster videre til neste område som skal kritiseres. For en som mener at tilstanden i norsk akademia ikke er så sørgelig som Toje vil ha det til, er det ikke enkelt å vite hvor man skal begynne for å imøtegå kritikken.

For en som mener at tilstanden i norsk akademia ikke er så sørgelig som Toje vil ha det til, er det ikke enkelt å vite hvor man skal begynne for å imøtegå kritikken.

Toje hevder at «for å utdanne flere, har man måttet dyppe øsen stadig dypere ned blant gymnasiets mindre lyse hoder. Selv med lavere krav og snillere karakterer, er ikke universitetet for alle». At universitetet ikke er for alle har han helt rett i. Tojes kommentar kommer dagen etter at årets opptakstall ble offentliggjort. Hva viser disse tallene? For Universitetet i Oslo viser tallene at det stadig blir vanskeligere å komme inn. I år er det vanskeligere enn noensinne. Karakterkravene er langt høyere enn de var da både Toje og undertegnede begynte å studere.

Stadig flere nordmenn tar høyere utdanning, og det beklager Toje. Samtidig viste OECDs årlige indikatorrapport for utdanningssektoren (2017) at andelen i Norge med mastergrad er lavere enn OECD-snittet. Deltagelsen i utdanning for nordmenn mellom 20–24 er lavere enn for både dansker og finner. For aldersgruppen mellom 25–29 er andelen under utdanning på 18 prosent. Det er langt lavere enn i våre naboland Danmark (33 prosent), Finland (31 prosent) og Sverige (27 prosent). Andelen nordmenn i 20-årene under utdanning var faktisk lavere i 2015 enn i 2005, siden folketallet i denne aldersgruppen har økt raskere enn tallet på studenter. Hvordan disse tallene rimer med Tojes virkelighetsforståelse og påstanden om at «alle skal med» i høyere utdanning, vet jeg sannelig ikke.

Det aller meste av verdens forskningsbaserte kunnskap utvikles ikke i Norge.

«Norge bruker store summer på å utdanne utlendinger gratis på engelskspråklige kurs av lav kvalitet», slår Toje fast. Ifølge OECD sender Norge flere studenter ut enn vi tar imot, og vi ligger helt i OECD-toppen blant andel studenter som tar hele grader i utlandet. Man kan telle innreisende og utreisende studenter på mange ulike vis, men uansett hvordan man ser på det profitterer norske studenter på systemet som legger til rette for internasjonal studentmobilitet.

Toje minner om at «universitetets sentrale mål er som før, å utdanne nordmenn og frembringe forskningsbasert kunnskap til samfunnets beste». Det er jeg helt enig i. For eksempel dreier en av de tre store tverrfaglige satsinger på UiO seg om Norden. Men det er også slik at det aller meste av verdens forskningsbaserte kunnskap ikke utvikles i Norge, men i det store utlandet. På de aller fleste fagområder er det fullstendig urealistisk at vi i Norge kan sitte frakoblet fra resten av verden og utvikle den kunnskapen det norske samfunnet har behov for. Et av de aller viktigste samfunnsoppdragene vi har er å utvikle fagmiljøer som er gode nok til å være koblet på den internasjonale forskningsfronten. De politiske forventningene om at universitetene bidrar til å løse både lokale og globale samfunnsutfordringer bare øker.

Toje har rett i at vi må være svært bevisst på hva allmennheten får tilbake ved å finansiere universiteter og høyskoler. Å tro at akademia i Norge kan levere det samfunnet trenger ved å være seg selv nok og utvikle all den kunnskapen vi trenger selv, er fullstendig urealistisk.

Svein Stølen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer