Annonse
00:00 - 08. februar 2019

En egen hytte

Hver for seg er Marta Breens historier om mannlige kulturelle privilegier av den velkjente typen, men samlet er de egnet til å vekke nytt sinne.

Jakten på skriverommet: Hvilke kunstnermødre har kunnet skjerme sin virksomhet mot omverdenen slik menn har kunnet? Marta Breens drøm om et eget skriverom fungerer som en slags rammefortelling i Om muser og menn. Her har heldigvis forfatter Halldis Moren Vesaas fått skrivemaskin. Foto: Aage Storløkken/VG/NTB scanpix
Annonse

En gang fikk jeg en besynderlig tilbakemelding fra en venn som hadde lest en av mine anmeldelser. Han syntes teksten var så maskulint skrevet at han inntil han så navnet mitt nederst på siden, hadde trodd den var skrevet av en mann. Det mest nærliggende hadde vært å spørre hva som gjorde anmeldelsen maskulin. Var det for eksempel en sakprosanmeldelse, dessverre en mannsdominert sjanger både på forfatter- og kritikersiden? Men istedenfor å plukke i påstanden, lyste jeg opp. Uten å tenke meg om tok jeg utsagnet som en utsøkt kompliment!

Denne typen favorisering av menn og alt hva menn forbindes med, skjer ofte ubevisst, og er blant emnene Marta Breen tar for seg i sin ny bok, Om muser og menn. Boken tar opp tradisjonen etter Virginia Woolf ved å vende oppmerksomheten mot skapendes kvinners behov for rom; Breen skriver om manglende mulighetsrom i offentligheten og privat, men som hos Woolf handler det også om behovet for et faktisk rom, for tid og ro og ensomhet.

Mange har sikkert hørt anekdoter om kunstnerfedre som har tegnet krittsirkler rundt skrivebordet for så å forby familien å tre inn, men hvilke kunstnermødre har kunnet gjøre det samme?

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse